Endelig ser jeg lysere på framtida. Jeg har funnet en slags fred i det jeg innrømte for meg selv at jeg er transkjønna og ønsker behandling, og lot alle forbehold fare. Fortsatt er jeg bevisst på at et «kjønnsskifte» ikke vil løse alle mine problemer, men jeg vil bli et helere og bedre menneske. Det er jeg rimelig sikker på.
Totalt tre ganger har jeg vist meg som mann ute blant folk. Nå har jeg til og med slutta å bruke veske 😉 Det begynner å bli på tide å informere folk, spesielt dem jeg kan møte på når jeg framstår som mann. Ja, jeg håper jo at jeg framstår som mann, men gutt er nok nærmere. Erfaringene hittil får meg til å tro at jeg passerer sånn noenlunde, i alle fall på avstand. Jeg har stor tro på kroppsspråkets betydning.
I dag lånte jeg «Transekjønn og diagnoser» av Esben Esther Pirelli Benestad på UB. Derfra vil jeg sitere en liten påminnelse til meg selv: «Det er bedre å kjenne kroppen som sin egen enn å framstå vakker for andre i en kropp som er fremmed for en selv.» Ikke at jeg er spesielt vakker som kvinne, men jeg kjenner en del triks for å framstå sånn. Som mann vil jeg nok være blant de mindre pene. Likevel er det mann jeg vil være og jeg er overbevist om at jeg vil føle meg mer vel med mannskropp. Så får vi se om systemet tillater det…
Jeg var i tvil om dette burde foreviges for ettertida, for deler av det føles pinlig naivt nå. Men samtidig er det veldig treffende for hvor jeg var på begynnelsen av 2006. Jeg hadde en sånn voldsom tro på systemet, mine medmennesker og min egen evne til å forandre kjønnsuttrykk. Nå føler jeg meg gammel og desillusjonert i forhold. Og litt klokere.
Redigert september 2008
Tarald Stein 