Jeg er transkjønna

Posted: søndag 19 februar, 2006 by Tarald in Film, frigjøring, homsesaker, Psykiatri, Reprise, Trans
Tags: , , , ,

Første time hos psykolog/sexolog på mandag som var, neste time på mandag som kommer. Etter første time gikk det opp for meg at jeg febrilsk har prøvd å finne andre løsninger, unnskyldninger og hengt meg opp i bagateller i et halvt år. Plutselig stod det helt klart for meg at jeg er transkjønna. Det var ikke lenger noen tvil, bare et spørsmål om hva jeg gjør med det. Og jeg tror altså at jeg egentlig har vært sikker nokså lenge.
For første gang i Tromsø var jeg helt kledd som mann med skjorte og bundne bryster. Vet ikke om jeg passerer, men det føles uansett bra. Gjorde det igjen i dag, riktignok med hettegenser. Etter å ha levert A. i barnehagen gikk jeg på kino og fikk endelig sett Brokeback mountain. Nydelig film! Etterpå gikk jeg på den nye skeive kafeen, Ragr, og leste avisa. En litt asosial dag, men fin.
På mandag skal jeg snakke med D. om å finne et navn. Klarer ikke å finne et som jeg syns er fint og passer på meg. De navna jeg syns er fine passer liksom ikke på meg, mens de som passer ikke er noe fine. Det skyldes sikkert at jeg ikke ser for meg hva slags type mann jeg er, eller i alle fall har veldig dårlig selvtillit på det området. Hele livet har jeg skilt meg ut ved å til dels oppføre meg som mann og det har blitt oppfatta som eksentrisk, opprørsk og sjarmerende til tider. Men nå blir det bare teit liksom.
En annen ting jeg skal prate med ham om er målet med timene. Han fortalte sist at jeg har 15 timer til disposisjon. Jeg sa at jeg ville finne ut om jeg virkelig er transkjønna. Han nevnte at mange kommer til ham med det mål å få en anbefaling til GID-klinikken. Og jeg tenkte at det er for tidlig. Jeg visste ikke om det var det som blir rett for meg. Men nå har jeg ombestemt meg. Jeg vil ha en sånn anbefaling, hvis han kan gi meg det. Jeg vil offisielt skifte kjønn. Det er en lettelse å ha tatt den avgjørelsen.
Det ble ekstra tydelig da jeg så BM i dag. Jeg levde meg veldig inn i den filmen og identifiserte meg veldig med Ennis. Og Jack hadde faktisk en viss ytre likhet med L. Akkurat det var litt komisk. Ellers var filmen ganske trist og som sagt nydelig. Den fikk meg til å tenke over kostnadene ved å fornekte seg selv. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Men hvis det man har er et ulykkelig liv, må ikke alt annet være bedre? Selv om det ikke finnes en vei tilbake? Og uansett personlige kostnader? Jeg tror det. Dessuten er det den mest romantiske filmen jeg har sett på veldig lenge. Jeg tror nesten den klarte å gi meg litt tro på kjærligheten.
Men nå er det på tide å ta natta. Betydelig lettere til sinns nå enn på lenge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s