Livet kopierer kunsten?

Leser Drager i hodet igjen og blir slått av hvordan jeg er som en av Elin Brodins hovedpersoner. I Skade sier Gina at hun vel er en abnormal kvinne, kanskje ingen kvinne i det hele tatt. Og Kai (kompisen hennes) hevder at man burde hatt et eget ord for sånne som henne, som tilsynelatende er kvinner, men oppfører seg og tenker ganske maskulint og stort sett bare tiltrekkes av homofile eller bifile menn. I Drager i hodet sier Benedicte at hun har vært mann i alle sine tidligere liv, selvsagt homse. Ble slått av paralellene til meg selv, at jeg til og med har fått høre, av en som aldri har lest den boka, at jeg må ha vært homse i mitt forrige liv. Det er ganske creepy. Som om jeg bare finnes i Elin Brodins hode nesten. Ikke rart jeg forelsker meg i menn som har sine paraleller i hennes romanunivers!
Det får meg også til å lure på hvor påvirka jeg egentlig ble av de bøkene da jeg leste dem første gang. Man kunne tenke seg at livet mitt kopierer kunsten. Men jeg husker ennå følelsen av gjenkjennelse da jeg leste bøkene første gang.