Helsedirektoratet oppfordrer til pasientmishandling

Siden 2009 har vi venta på en rapport fra Helsedirektoratet om helsetilbudet til transpersoner og transseksuelle. Nå foreligger den – ikke som offentlig publikasjon, men som brev til Helse- og omsorgsdepartementet. I tillegg til å ta lang tid, har saksgangen vært et mareritt. I fjor forelå det en foreløpig rapport som tok tak i det meste som er galt ved dagens uhelsetilbud. Her skrev jeg min reaksjon. Den ble aldri publisert fordi Rikshospitalet og HBRS stakk kjepper i hjulene og gikk til personangrep på Helsedirektoratets ansatte.

Skuffelsen over den endelige rapporten er enorm. Den ramser opp kritikkverdige forhold (de fleste, men ikke alle), bare for å si at sånn bør det fortsatt være. Jeg trodde faktisk ikke at dette var mulig; at ansatte i Helsedirektoratet kan presses av et sykehus til å godta (og oppfordre til fortsatt) feilbehandling, tvangssterilisering (-kastrering), behandlingsnekt, psykisk terror og generell pasientskadelig opptreden.

Noen reaksoner:

Det er helt tydelig at man med disse anbefalingene ikke ønsker å ta innover seg signaler fra Europarådet. Jeg hadde store forventninger til at man nå, når man hadde muligheten til å anbefale skikkelige endringer gjorde det. Det er en skam hvordan vårt helsevesen behandler, eller snarere tvert i mot ikke behandler, en gruppe mennesker som helt åpenbart trenger helsehjelp for å kunne leve fullverdige liv. Jeg er svært skuffet.

Bård Nylund – Leder, LLH

The Norwegian Health Directorate just published an opinion about trans healthcare. Basically they are saying it’s not a big deal that roughly half of trans patients are being sent away from the national hospital, which has a monopoly on treating trans patients in the country. Also they don’t find any flaw with sterilization requirements for a legal gender change. Bloody hell.

Justus Eisfeld – GATE – Global Action for Trans* Equality

Her kan du lese rapporten

Legg gjerne inn dine reaksjoner under!

Innlegget er også publisert på Tarald Skjeggfagre

Nytt ord: Transisjonere (verb), transisjon (substantiv)

Nå er jeg lei av å mangle ord. Jeg har lenge vært misunnelig på det engelske “transition” som på norsk kan dekkes av “overgang”, men ikke helt. Dessuten er ikke “overgang” et verb. Ordboka foreslår “å overgå”, og det høres unektelig fint ut å overgå kjønn. Det er svært sjelden jeg gjør det, men jeg kjenner flere som overgår kjønn ganske ofte.

Esben Esther Pirelli Benestad innførte verbet “å transe” for det å overgå kjønn. Slik jeg forstår det, er det en midlertidig, ikke permanent handling. Å transe handler om å overskride kjønn og leke med kjønnsuttrykk. Jeg transer ikke hver morgen når jeg kler på meg, at jeg gror skjegg er ikke transing og jeg transa ikke da jeg fjerna brystene. “Å transe” handler om kjønnsuttrykk, mens å “transisjonere” handler om kjønnsidentitet. De er dessuten avledet av ulike engelske ord: Å transe kommer sannsynligvis av “to transgress” som betyr å overskride, mens å transisjonere er en oversettelse av “to transition”.

Jeg mener det trengs et ord for den spesifikke sosiale overgangen fra et kjønn til et annet. “Å skifte kjønn” kunne vært brukt om den sosiale overgangen, men har fått betydningen operasjon av genitaliene, som er noe ganske annet.

HBRS endrer stadig oppfatning av hva som er korrekt, men har lenge protestert mot bruken av “å skifte kjønn”, ut fra en annen argumentasjon enn min. Det siste jeg hørte var at de kalte det “kjønnskonvertering”. I tråd med Rikshospitalets rigide praksis forutsetter en kjønnskonvertering at du foretar alle kirurgiske inngrep og hormonbehandling. Problemet med dette uttrykket er derfor det samme som med “å skifte kjønn”. I tillegg har konvertering på norsk en spesifikk religiøs betydning som gjør det uegnet i denne sammenhengen.

Derfor er det behov for et ord som dekker en mer varig endring av sosialt kjønn, som ikke er avhengig av kirurgiske inngrep i genitaliene (men heller ikke utelukker det). Å transisjonere er en prosess og ikke en enkeltstående handling. Jeg begynte min transisjon i 2006. Jeg har transisjonert fra kvinne til mann og er derfor en transmann.

Juridisk kjønn og personnummer

(Også postet på Tarald Skjeggfagre)

Et av tallene i personnummeret ditt stempler deg som mann eller kvinne. For de fleste byr ikke det på noe problem. Dette tallet ble bestemt da du ble født og så ut som en gutt eller jente, eller ble operert for å passe i en av kategoriene.

I Norge uttrykkes juridisk kjønn først og fremst gjennom kjønnsspesifikke personnumre, men også i pass. Uten disse dokumentene er man ute av stand til å bevise hvem man er.

Mamma, pappa, forelder?

Matt Kailey skriver i dag om foreldrerollen i overgangen mellom kjønnene.

Jeg har aldri, selv ikledd kjole og med sminke, klart å identifisere meg med innholdet i ordet mamma eller mor. Jeg har alltid opplevd at de følelsene og opplevelsene jeg har med å være forelder ikke passa inn i rollen. Derimot har jeg gjenkjent dem i andre menns skildringer av å være pappa og far.

Mindre aksept for transpersoner i dag enn for 5000 år siden?

Nylig dukket det opp et mannsskjelett gravlagt som kvinne i Praha, datert til å være ca 5000 år gammelt. Og som vanlig påstås det å være en homofil mann. Både transperson og homofili er nye begreper (hhv. ca. 100 og 200 år gamle), men mennesker har til alle tider og alle steder hatt varierte kjønnsuttrykk, kjønnsidentiteter og seksuelle orienteringer.

Matt Kailey skriver om hva det kan bety at en person med mannlig biologi ble gravlagt som kvinne. Funnet tyder på at denne transpersonen ble akseptert som kvinne. I dag vil både offentlige myndigheter og mange enkeltmennesker kreve at man går gjennom en eller flere operasjoner for å akseptere oss som riktig kjønn.

Det er foretatt en god del liknende funn fra mange ulike kulturer og tidsperioder. Blant annet er det funnet kvinneskjeletter i vikingegraver med typisk mannlig utstyr (sverd, skjold osv.). Mange kulturer har trodd at kjønnsoverskridende personer har hatt spesielle evner og har derfor ofte gitt transpersoner religiøse funksjoner i samfunnet. Dette gjelder for eksempel gammel samisk kultur, hinduismen og en del nordamerikanske indianerstammer (two-spirit).

Har utviklingen gått baklengs på dette feltet? Representerer moderne vestlig kultur et historisk lavmål når det gjelder aksept for transpersoner?

Samfunnsøkonomiske trans-effekter

Det hender jeg møter argumenter om at samfunnet ikke har noe ansvar for at transfolk får behandling. En del vil ha seg frabedt at deres skattepenger går til dyr behandling av freaks som meg. Det påstås gjerne at hormoner og kirurgi er personlige valg og ikke er nødvendig behandling man har krav på. I tillegg til å være i strid med all medisinsk ekspertise på feltet, har manglende behandling av oss som trenger det også samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Identitet: Trans

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie.

Mobbing – opprettholdelse av normer

Atter en gang engasjeres offentligheten mot mobbing. Det er så fint med saker som alle kan være enige om, som at mobbing må utryddes. Og som vanlig fylles jeg av ambivalente følelser.

Juridisk kjønn – hvem bryr seg?

Juridisk kjønn er ditt offisielle kjønn. I Norge tildeles alle nyfødte et juridisk kjønn, manifestert gjennom et oddetall eller partall i personnummeret. Dette stemmer som oftest med deres kroppslige kjønn og den kjønnsidentiteten de utvikler.

Dette gjelder ikke alle. Noen barn fødes med uvanlig kroppslig kjønn og kroppene deres blir da så raskt som mulig korrigert for å passe inn i en av de to kategoriene for kjønn som er tillatt i Norge.

Andre vokser opp og opplever at kjønnsidentiteten slett ikke stemmer overens med kroppslig og juridisk kjønn. En del av disse transfolka henvises til Rikshospitelets seksjon for transseksualisme fordi de ønsker kjønnsbekreftende behandling. En liten andel av disse får den “riktige” diagnosen F64.0 Transseksualisme og blir dermed godkjent for behandling.

Ingen historietime: Tvangskastrering

Du tror kanskje at tvangskastrering* er noe vi har slutta med i Norge? Slik er det ikke. Dersom man trenger kjønnsbekreftende behandling, tvinges man i dag til kastraksjon i Norge. Dette er også et vilkår for å få ny offisiell kjønnstilhørighet. Dette er problematisk på flere plan:

Ut av skapet: Ja til EU

En gang for lenge sia, året før jeg fylte atten, blei det holdt en folkeavstemning i Norge. Jeg var rasende fordi jeg ikke hadde stemmerett. Jeg skreiv til og med innlegg som gløda av nei-engasjement i lokalavisa.

Årsaken til mitt engasjement var hovedsakelig asyl- og flyktningepolitikk. Det var den gangen Norge hadde en slik politikk som nesten var forsvarlig, nesten menneskelig. Et viktig premiss for mitt nei til EU var dessuten at vi meldte oss ut av EØS. I solidaritet med resten av verden.

Tilgjengelighet for transpersoner

Det er et uttalt statlig mål at offentlige bygninger skal være tilgjengelige for alle, uansett funksjonsgrad. Her mener jeg at trans-organisasjonene bør begynne å samarbeide med f.eks. handikapforbundet. Universell utforming og økt tilgjengelighet angår nemlig også transpersoner.

Først og fremst handler det om toaletter og garderober. Mange transpersoner kvir seg for å bruke offentlige toalett fordi vi vet at vi ikke passer 100% inn i noen av de to tilgjengelige båsene.

Hva kan jeg gjøre for DEG, lege?

Mange leger føler at de kommer til kort overfor sine transpasienter. Noe av dette skyldes svakheter ved systemet, for eksempel Rikshospitalets avdeling for transseksualisme, og er vanskelig for den enkelte å gjøre noe med. Det meste annet kan jeg hjelpe dere med.

Jeg tror leger generelt har få fordommer og vil det beste for pasientene sine. Leger har ofte (hvis de ikke er helt ferske) sett massevis av forskjellige kropper som fungerer mer eller mindre slik kropper skal.

Likevel opplever en del transpersoner å ikke bli tatt på alvor av legen sin, at legen mangler kunnskap eller at legen uttrykker seg på en uheldig måte. Og så er det sånn at transpersoner også er forskjellige. Ikke alle er like åpne og direkte som meg.

Transseksualisme eller andre former for kjønnsubehag er ikke egentlig mentale lidelser (siden det er det kroppslige kjønnet som oppleves å være feil). Opplevelsen av at innpakninga ikke stemmer overens med innholdet fører imidlertid ofte til psykiske problemer. Dette kan ha innvirkning på hvordan du som lege møter pasienten og i hvilken grad pasienten kan gjøre jobben din lett eller vanskelig.

Statistisk usynlig

Etter at jeg begynte å krysse av på at jeg er mann, slipper jeg heldigvis å føle at jeg lyver på akkurat det. Transfolk med andre kjønnsidentiteter enn mann eller kvinne har ikke den fordelen. Spørsmålet om kjønn er ofte ett av de første i en hver spørreundersøkelse, og ofte det som hindrer transfolk i å svare.

Det er et enormt gap mellom hvordan folk identifiserer seg selv og hvilken kategori man registreres i av offentlige instanser. Ta sysselsetting for eksempel: Valgalternativene inkluderer da gjerne både langtidssykemeldt, selvstendig næringsdrivende og arbeidsledig. Dersom statistikken skal være valid bør det være mulig å velge i alle fall to av alternativene. Skatteetaten anser meg først og fremst som næringsdrivende, mens NAV ser meg vekselsvis som langtidssykemeldt og arbeidsledig. Selv er jeg først og fremst forfatter med dårlige forutsetninger for å bli noe annet.

“Og hva gjør du for tida?”

Eller “hva jobber du med?”

Det hender man får sånne spørsmål. Hvordan jeg svarer kommer helt an på sammenhengen. Hvis spørsmålet dukker opp i en situasjon der jeg føler meg underlegen (egentlig ganske sjelden) svarer jeg at jeg skriver på fulltid, jeg er forfatter. Dette er en sannhet som har pynta seg, siden det som menes med spørsmålet ofte ikke er hva du egentlig gjør, men hvordan du får penger til å overleve.

Hva kan jeg gjøre for DEG?

Det er for lengst blitt januar. Det nye året ligger helt ubeskrevet foran meg. Det vil si; ikke en eneste avtale om opplesning, foredrag eller skriveverksted foreløpig. Når jeg tenker meg om, er det slik det pleier å være.

Kanskje i motsetning til de fleste poeter liker jeg å møte lesere, litteraturinteresserte eller bare generelt nysgjerrige mennesker. Høsten er den årstida da det foregår flest litteraturarrangementer. Mine bøker har så langt kommet ut på våren, og høstarrangementene har sannsynligvis bidratt til lenger levetid for bøkene mine i en del menneskers bevissthet. Noe jeg syns er supert enten folk kjøper dem, låner dem eller bare tenker på dem.

I høst hadde jeg foredrag om transhelse, opplesningsoppvarming for Esben Esther og Elsas “Kjønnsbegeistring” for SAIH, opplesning på poesifestivalen i Ulvik og forfatterkveld på Universitetet i Bergen. Jeg liker å snakke om skrivinga og transspørsmål.

Media liker å fokusere på enkeltpersoner og det hender at jeg blir litt lei av det. På forfatterkvelder ligger fokuset derimot på tekstene og på de erfaringene som ligger bak. Sånne kvelder gir rom til å reflektere litt mer rundt det som er viktig for meg, og å formidle det til publikum. Så selv om jeg er ganske personlig og veldig åpen i alt jeg gjør, liker jeg at det fokuseres på det jeg gjør mer enn på hvem jeg er. Tilbakemeldingene er veldig gode. Det sies at jeg har bra sceneopptreden, med alvor og selvironisk humor. En del kjøper bei av bøkene mine i ettertid, en del har med bøker for signering, men boksalg er ikke målet.  Jeg liker rett og slett å stå på scena og fortelle og lese opp dikt jeg er stolt av, for folk som er glad i litteratur (eller mer tilfeldig stakk innom).

Transforedragene handler om å gjøre livet lettere for transfolk som kommer etter meg, for alle dem som ikke er så synlige eller åpne som meg og for alle andre som påvirkes av folks holdninger til kjønn (d.v.s. de fleste mennesker). Jeg tilpasser alltid foredragene etter hvem jeg snakker med og legger vekt på innspill fra tilhørerne.

Med et sånt utgangspunkt er det synd at ikke flere benytter seg av muligheten til å hyre meg inn. Derfor vil jeg prøve å skrive en serie tekster som henvender seg til ulike grupper som kan ha bruk for meg.

En flink lege innrømmer sine begrensninger

Jeg møter dem heldigvis ganske ofte: Flinke leger. De som innrømmer at de aldri har møtt en transperson før eller i alle fall ikke en transmann. De som spør og graver ut fra genuin nysgjerrighet og lytter til svara mine. Og når jeg kommer tilbake senere har de lest seg opp på området slik at de kan ta informerte avgjørelser om min helse. Eller enda bedre; de har satt seg inn i transproblematikk før jeg kommer, slik som i dag.

Rett til nødvendige helsetjenester?

Mange transfolk opplever fordommer i sin kontakt med helsevesenet. Europeiske undersøkelser viser at dårlige erfaringer med helsepersonnell er en av grunnene til at transfolk unngår kontakt med helsevesenet. Selv ved behov for akutt helsehjelp.

Fra USA kjenner vi historier om transfolk som har blitt ledd ut av ambulansepersonnell når de trengte akutt hjelp. Det jeg omtaler som dårlige erfaringer kan være alt fra å bli nektet hjelp og bli ledd ut i skranken til å måtte forklare sin kjønnsidentitet eller -uttrykk i irrelevante sammenhenger.

Vi liker å tro at sånt ikke skjer i Norge. Nå er jeg nettopp ferdig hos en veldig hyggelig lege som ikke turde å hjelpe meg med mitt somatiske helseproblem fordi det falt innunder Rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Dersom jeg hadde samme problem og var ei kvinne, ville jeg sannsynligvis fått hjelp. I dette tilfellet nektes jeg altså behandling fordi jeg er trans.

Verdens AIDS-dag – statistikk og identitet

Tidligere år har jeg skrevet om HIV-risiko blant transfolk i ganske generelle ordelag, og framheva at den største HIV-risikoen er dårlig selvbilde/kroppsbildeproblemer, både blant homser og transmenn.

I løpet av det siste året har det kommet en rapport om sex-salg som blant annet skulle ta for seg menn og transpersoner som selger sex. Sammenstillingen er uheldig, fordi transpersonerne som selger sex i følge denne rapporten definerer seg som kvinner.

I land som har dårligere utbygd offentlig helsetilbud er transkvinner overrepresentert blant dem som selger sex. Dette skyldes blant annet at de utsettes for diskriminering i det vanlige arbeidsmarkedet, og at de har så store utgifter til operasjoner at de ikke tjener nok i en vanlig jobb. Og så finnes der et marked. Det finnes ikke noe tilsvarende marked for transmenn.

Når flere avvises fra GID-klinikken samtidig som muligheten for å dra til utlandet på egen regning blir bedre kjent, kan det føre til at noen tyr til salg av sex også i Norge. Vi vet at det allerede er et faktum. Og de som selger sex er svært høyt oppe på risikobarometeret for HIV.

Alt etter hvilken seksuelle tjenester de tilbyr, vil transkvinner i varierende grad være utsatt for smitterisiko, ganske ulikt andre kvinner, men mer likt menn. Når de samtidig insisterer på å bli sett som kvinner også av hjelpeapparatet, fører det til usynliggjøring. Usynliggjøring fører igjen til at denne gruppens særegne utfordringer ikke tas på alvor, og de vil neppe møte noen som er klar over hvilken smitterisiko transkvinnene utsettes for.

Det er åpenbart en konflikt mellom å skaffe brukbar statistikk og individenes rett til selvdefinisjon. Selv om transkvinner rent biologisk ofte har en del til felles med menn, vil de neppe oppsøke arenaer der menn søker menn (annet enn muligens på nett). Jeg mener at det eneste logiske er å dele kjønnet opp i dets enkelte bestanddeler og ta med det som er relevant. I denne sammenheng dreier det seg om anatomi, anatomisk historikk og seksuell praksis. En kirurgisk konstruert vagina har enkelte særtrekk i forhold til en medfødt. Og skal man vurdere smitterisiko spiller dette en rolle. Jeg synes altså det er mer fornuftig å spørre alle prostituerte kvinner om de ar en vagina, om de bruker den i jobben og om de alltid har hatt den, enn å gruppere transkvinner sammen med menn eller på annen måte i strid med deres selvdefinisjon.

Forutsatt at noen andre enn individet skal gjøre en vurdering av smitterisiko. Dersom man skal kunne hindre HIV-spredning må vi opp på gruppenivå. Når vi vet noe om en gruppes smitterisiko (ut fra annet enn antakelser basert på utenlandsk statistikk slik jeg gjør her) kan vi drive målrettet forebyggende arbeid. Dersom LLH får materiale som tilsier at f.eks. en av fem transkvinner som får avslag fra Rikshospitalet selger sex for å få råd til operasjon i utlandet har vi enda et argument for at Rikshospitalet skal endre praksis. Dersom det viser seg at en blant 50 av disse igjen smittes med HIV, og derfor ikke har mulighet til å få behandling i utlandet, har vi en tragedie som selv politikere må lytte til.

I mellomtiden vil jeg understreke at LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner gjerne tar imot rapporter fra folk som har egne opplevelser med trans-diskriminering, uansett hvordan du definerer deg selv. Du kan også kontakte meg, så kan jeg videreformidle saken. Meningene i dette innlegget står (som vanlig her i bloggen) for egen regning som praivatperson.

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en “second opinion” mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering (“second opinion”) på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.