Kjønn på nett

I begynnelsen, det vil i denne sammenheng si ca. 2001, var det befriende med nettets anonymitet. Jeg fikk være mann så lange jeg var online, selv om jeg levde som heterofil kvinne i et langvarig forhold. Overalt ellers ble jeg stilt overfor krav til kvinnelighet, men på nettet kunne jeg være meg selv, slippe ut av kroppens fengsel.

Jeg trodde til og med at jeg kunne fortsette slik; som bare deltidsmann på nett. Det resulterte i den første navneendringa mi. Jeg tok et etternavn som også kan være et mannlig fornavn. Dette viste seg fort å ikke være nok.

Nå er det ofte omvendt. At de jeg diskuterer med ikke ser skjegget mitt eller hører den mørke stemma mi, gjør det åpenbart lettere for dem å holde fast ved oppfatningen av meg som “egentlig” kvinne. Det skyldes selvsagt delvis at jeg nå er 100% åpen med at jeg er trans. Likevel setter det ting i perspektiv. Jeg møter ikke lenger så mange fordommer ute på gata, men desto flere på nett.

Når mamma ikke får lov til å finnes

Litt tilfeldig kom jeg over et tre år gammelt innlegg her på bloggen. Det ga meg frysninger, så jeg ville trekke det opp fra glemselen. Det avsluttes slik:

Hva gjør det med et barn på fire år å ha en mamma som ikke får lov til å finnes? Jeg tør ikke tenke på det, men jeg håper psykologen på GID-klinikken tenker over det, at hun får mareritt av det.

Det ser ut til at det har gått bra med min datter. Hun er nå sju år, trives på skolen, har venner og virker moden for alderen (i følge venner av meg). Jeg tror at det var helt nødvendig at jeg flytta. Jeg tror det beskytta henne mot de verste konsekvensene av Rikshospitalets uetiske praksis, som min bitterhet og depresjon i etterkant.

Tabloid prosjekt

Herved lanserer jeg min nye blogg, der jeg følger i Harald Hårfagres hårete spor og lar skjegget gro for å samle kroppen til ett rike:

Tarald “Skjeggfagre” lar skjegget gro til livmor og eggstokker er en saga blott. Dette bildet er tatt i et skeptisk øyeblikk like før jeg barberte meg for siste gang på leenge.

Jeg kommer selvsagt til å fortsette å blogge her om forfatterliv og annet liv, men alt som er relatert til ansiktshår vil fra nå av havne hos Skjeggfagre. Etter hvert som skjegget blir synlig gjennom kameralinsa, vil det dukke opp bilder av dette.

Et bryllup i protest

Jeg har fått med meg at et heteropar i Storbritannia gifter seg, selv om jeg lar være å følge med. Svært mange andre ser derimot ut til å følge med på dette. Så jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å lage et innlegg om bryllup.

Jeg var aldri av den typen som drømte om det storslagne bryllupet da jeg var liten. Jeg så egentlig aldri for meg at jeg skulle gifte meg, og det har jeg heller ikke gjort. Men jeg har vurdert det alvorlig ved i alle fall en anledning.

Overfladisk: Hår

Ettersom jeg av åpenbare årsaker ikke har råd til å ha stil, kommer jeg neppe til å legge ut bilder av meg selv for å vise dagens klær. Det finnes mange mennesker som er mer opptatt av mote enn meg, og en del av disse blogger om det. Jeg har ikke tenkt å gå dem i næringa.

Derimot har jeg min personlige smak, og siden jeg ikke har penger til å sette den ut i livet, skal jeg blogge om den i stedet.

Identitet: Trans

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie.

Identitet: Mann

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg?

Transpersoner er ingen (post)moderne oppfinnelse

Jeg prøver å ikke irritere meg over folk som ikke har peiling på transkjønn. I stedet prøver jeg å gjøre mitt beste for å spre kunnskap og opplyse folket. Likevel dukker irritasjonen opp, som oftest framprovosert av mennesker jeg mener burde vite bedre. For eksempel Thomas Hylland Eriksen som presterte å si på radio at transpersoner var et produkt av postmodernismen. Bullshit fra ende til annen. Og fyren er sosialantropolog!

I går tilbrakte jeg en del timer med en historiker, min eminente tremenning Runar Jordåen. Fra før kjenner jeg til en del historiske transpersoner, men få fra Norge. Runar kunne fortelle meg at det fantes skriftlige kilder vedrørende en Jens -  en transmann fra 1700-tallets Norge.

Sorteringssamfunnet: Kjønnssortering

Jeg ble bedt om å skrive en liten sak for AKT – Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift som utgis av Norges Kristelige Studentforbund, med temaet “sorteringssamfunnet”. Dette ble til to saker, og her er den første:

I Norge har vi offisielt to kjønn. Dette står i motsetning til for eksempel Nepal og India, som begge har tre offisielle kjønn. Nylig leste jeg om et Thailandsk flyselskap som ønsket å ansette mennesker av «alle tre kjønn». Andre kulturer har ideer om langt flere kjønn. Det fyller meg med håp at tidligere undertrykte kulturer nå kan ta til motmæle mot Vestens undertrykking av egne borgere. Det fyller meg med skam å tilhøre en nasjon som er så uopplyst som Norge.

Transfolk – selvlysende og usynlige

Transkvinner er generelt mer synlige, inntil det selvlysende. Og det er slett ikke alltid selvvalgt. Det har sine ulemper. Mange transfolk vil helst ikke være så synlige. Det gjør dem utsatt for latterliggjøring og i verste fall hatmotivert vold på åpen gate. Testosteron fører til større endringer i skjellett, stemme og hårvekst enn østrogen. Har man først gjennomgått en mannlig pubertet vil ikke østrogen reversere utviklingen. De fleste transkvinner ønsker å se og høres ut som en hvilken som helst kvinne.

Transmenn er derimot ganske usynlige. Det kan være befriende å slippe andres vurderende blikk. Før vi begynner på testosteron må vi gjerne kjempe for å bli sett som noe annet enn kvinner. Etter ei stund på testosteron er mange av oss fortsatt småvokste til menn å være, men med dyp stemme, skjeggvekst og høyere viker ser vi stort sett ut som andre menn. Bortsett fra nakne. Siden mange ikke har tenkt over at det finnes transmenn, kan det komme som en ekstra overraskelse på folk. Overraskelse og frykt for det ukjente kan føre til farlige situasjoner, noe vi heldigvis ser sjelden i Norge. Det er også vanskelig å argumentere for bedre rettigheter for mennesker som er “usynlige”.

Et annet aspekt er at kirurgien for transkvinner er mer utviklet enn den er for transmenn. Det betyr at man kan lage en vagina kirurgisk og få et bra resultat, mens en gjennomsnittlig stor og velfungerende penis i dag ikke er mulig å konstruere kirurgisk.

Jeg tror ikke det er lettere å være det ene enn det andre, men at vi har ulike fordeler og ulemper.

Jeg har valgt full åpenhet og dermed synlighet. Delvis fordi jeg ikke kan annet. Jeg er et av disse fryktelige menneskene som liker oppmerksomhet og ikke klarer å holde kjeft Men også fordi jeg mener det er viktig at vi blir synlige, med all vår variasjon. Dessuten ser jeg på synlighet som en slags forsikring. Skulle jeg bli utsatt for noe, tror jeg at min synlighet vil øke sjansen for at noen vil gripe inn eller i alle fall for at utøverne stilles til ansvar.

Hvis det hadde vært synlige homofile transmenn i Norge da jeg vokste opp, ville det neppe tatt meg hele 28 år å finne ut at jeg var en sånn. Da ville jeg kanskje også fått hjelp og behandling på Rikshospitalet. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det er lite jeg kan gjøre med det. Men jeg har et sterkt ønske om at ingen skal behøve å gå gjennom det samme som meg. Det tror jeg at jeg kan bidra til med å være åpen og gjennom skrivinga mi.

(Innlegget ble påbegynt som svar til ElineJ)

Herregarderoben – rommet med terskel i brysthøyde

Garderobe-problematikken er velkjent for de fleste transfolk: Når skal du skifte hvor? Hva er kriteriene for å skifte i den ene eller andre garderoben? Og så videre. Jeg har brukt en del år for å komme meg dit jeg var i dag: I herregarderoben i en svømmehall. Veien har vært lang og kronglete.

En kropp som ikke lyver

Immanuel skriver i dag om livet etter brystfjerning og jeg er helt enig. Å fikse på kroppen slik at den er til å leve i løser slett ikke alle problemer. En transmann-kropp blir aldri helt som andre mannskropper. Men den er mulig å leve med.

Jeg har tydelige arr på brystkassa, men det gjør meg ikke noe. Før operasjonen brukte jeg buksefyll, d.v.s. en penisprotese som fyller ut buksa, hver dag. Etter operasjonen har jeg kanskje brukt den to ganger. Jeg føler endelig at jeg er mannlig nok uten.

Stemma mi er også klart mannlig nå. Det hender fortsatt at fremmede feilkjønner meg, men stort sett gidder jeg ikke å påpeke feilen. Folk som har kjent meg ei stund sier at endringene er store. Jeg klarer ikke å se det selv, for i speilet (det som bare viser ansiktet) har jeg alltid sett et mannsansikt. Nå ser jeg det samme ansiktet på bilder av meg selv. Endelig kan du se på meg hvem jeg er!

Den største forandringa er hvordan folk forholder seg til meg. Karaktertrekk som før gjorde at jeg skilte meg ut, gjør meg nå litt mer vanlig, litt mer kjedelig. Jeg føler meg nå stort sett hjemme i andres oppfatning av meg, noe som er ganske nytt. Og det er deilig!

Trans-reality – en løsning for Rikshospitalet?*

Stadig flere transfolk forteller om hvordan Rikshospitalet ikke hjelper dem. Det som før het GID-klinikken (Gender Identity Disorder) heter nå seksjon for transseksualisme, men navneendringa er bare uttrykk for et ønske om å tydeliggjøre at de fleste transfolk ikke har noe der å gjøre. Selv blant oss som opplever oss som enten kvinnelig eller mannlig får de fleste avslag. En del blir derfor nødt til å reise til utlandet og betale operasjon selv.

Rikshospitalet forsvarer seg med at de ikke har fått myndighet til å behandle alle som trenger det. Det er et klassisk tilfelle av ansvarsfraskrivelse.Kanskje ville de foretrukket å plassere alle søkerne i et BigBrother-hus for så å la det norske folk stemme ut en etter en? Jeg kom på ideen da jeg så denne videoen fra Argentinske BigBrother:

Alejandros motivasjon for å delta er altså å få penger til kjønsbekreftende operasjon. I land uten offentlig helsetjeneste sliter mange med akkurat det. For mange er prostitusjon en løsning, og slik er det i ferd med å bli i Norge også. Er det slik vi vil ha det? At transfolk må prostituere seg (på den ene eller andre måten) for å få råd til selv å betale operasjon og hormoner?

 

*Jeg mener på ingen måte at dette er noen god ide.

Hva kan jeg gjøre for DEG?

Det er for lengst blitt januar. Det nye året ligger helt ubeskrevet foran meg. Det vil si; ikke en eneste avtale om opplesning, foredrag eller skriveverksted foreløpig. Når jeg tenker meg om, er det slik det pleier å være.

Kanskje i motsetning til de fleste poeter liker jeg å møte lesere, litteraturinteresserte eller bare generelt nysgjerrige mennesker. Høsten er den årstida da det foregår flest litteraturarrangementer. Mine bøker har så langt kommet ut på våren, og høstarrangementene har sannsynligvis bidratt til lenger levetid for bøkene mine i en del menneskers bevissthet. Noe jeg syns er supert enten folk kjøper dem, låner dem eller bare tenker på dem.

I høst hadde jeg foredrag om transhelse, opplesningsoppvarming for Esben Esther og Elsas “Kjønnsbegeistring” for SAIH, opplesning på poesifestivalen i Ulvik og forfatterkveld på Universitetet i Bergen. Jeg liker å snakke om skrivinga og transspørsmål.

Media liker å fokusere på enkeltpersoner og det hender at jeg blir litt lei av det. På forfatterkvelder ligger fokuset derimot på tekstene og på de erfaringene som ligger bak. Sånne kvelder gir rom til å reflektere litt mer rundt det som er viktig for meg, og å formidle det til publikum. Så selv om jeg er ganske personlig og veldig åpen i alt jeg gjør, liker jeg at det fokuseres på det jeg gjør mer enn på hvem jeg er. Tilbakemeldingene er veldig gode. Det sies at jeg har bra sceneopptreden, med alvor og selvironisk humor. En del kjøper bei av bøkene mine i ettertid, en del har med bøker for signering, men boksalg er ikke målet.  Jeg liker rett og slett å stå på scena og fortelle og lese opp dikt jeg er stolt av, for folk som er glad i litteratur (eller mer tilfeldig stakk innom).

Transforedragene handler om å gjøre livet lettere for transfolk som kommer etter meg, for alle dem som ikke er så synlige eller åpne som meg og for alle andre som påvirkes av folks holdninger til kjønn (d.v.s. de fleste mennesker). Jeg tilpasser alltid foredragene etter hvem jeg snakker med og legger vekt på innspill fra tilhørerne.

Med et sånt utgangspunkt er det synd at ikke flere benytter seg av muligheten til å hyre meg inn. Derfor vil jeg prøve å skrive en serie tekster som henvender seg til ulike grupper som kan ha bruk for meg.

En flink lege innrømmer sine begrensninger

Jeg møter dem heldigvis ganske ofte: Flinke leger. De som innrømmer at de aldri har møtt en transperson før eller i alle fall ikke en transmann. De som spør og graver ut fra genuin nysgjerrighet og lytter til svara mine. Og når jeg kommer tilbake senere har de lest seg opp på området slik at de kan ta informerte avgjørelser om min helse. Eller enda bedre; de har satt seg inn i transproblematikk før jeg kommer, slik som i dag.

Rett til nødvendige helsetjenester?

Mange transfolk opplever fordommer i sin kontakt med helsevesenet. Europeiske undersøkelser viser at dårlige erfaringer med helsepersonnell er en av grunnene til at transfolk unngår kontakt med helsevesenet. Selv ved behov for akutt helsehjelp.

Fra USA kjenner vi historier om transfolk som har blitt ledd ut av ambulansepersonnell når de trengte akutt hjelp. Det jeg omtaler som dårlige erfaringer kan være alt fra å bli nektet hjelp og bli ledd ut i skranken til å måtte forklare sin kjønnsidentitet eller -uttrykk i irrelevante sammenhenger.

Vi liker å tro at sånt ikke skjer i Norge. Nå er jeg nettopp ferdig hos en veldig hyggelig lege som ikke turde å hjelpe meg med mitt somatiske helseproblem fordi det falt innunder Rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Dersom jeg hadde samme problem og var ei kvinne, ville jeg sannsynligvis fått hjelp. I dette tilfellet nektes jeg altså behandling fordi jeg er trans.

Kjønnstilhørighet

Jeg leser Best med bart og flirer høyt for meg selv. Det er som å lese mine egne gamle blogginnlegg, bare morsommere. Luca skriver blant annet om å ikke passere som mann. Som Luca påpeker, er kjønnstilhørighet noe du ikke får sånn uten videre, men det er heller ikke noe som vedtas på noe årsmøte i f.eks. Mannligheten. Hadde det bare vært så enkelt, tenker jeg.

Nei, kjønnstilhørighet er noe du føler når du møter andre som oppfatter deg som tilhørende samme kjønnsgruppe som dem selv og du er enig med dem. Altså ganske avhengig av andres blikk. Kjønnsidentitet er derimot noe du kan ha helt uavhengig av hva andre måtte mene. Min kjønnsidentitet har vært mannlig siden jeg fant ut at jeg ville ha en kjønnsidentitet. Det er ikke så lenge siden som man skulle tro, for jeg er litt treig av meg.

Men kjønnstilhørighet er noe jeg har fått ganske nylig og nesten overraskende, selv om jeg burde ha forventa det. Den kom først snikende da folk slutta å tro at jeg presenterte meg som Taran, eller at Tarald var et jentenavn. Fortsatt har jeg ikke vent meg til det. Ingen ser på meg som et rart dyr lenger (og jeg som trivdes med å være et rart dyr!). Hvis jeg vil ha spørsmål om kjønn og sex og identitet må jeg først si selv at jeg er trans-ettellerannet eller homo. Og det er behagelig å ikke få sånne spørsmål i enhver sammenheng fra folk jeg ikke en gang vil i buksa på.

Jeg har ikke vært bortskjemt med mye tilhørighet i mitt liv (spesielt ikke geografisk eller kjønnslig), og trives nå best uten. Og så liker jeg å overraske. Så når anledningen byr seg, sitter jeg nå gjerne med skjeggstubb, mørk stemme og skjorte på en fest med intetanende ikke-transpersoner og forteller om da jeg var gravid, når temaet kommer opp. Eller et annet klart kjønnet tema fra min fortid. Hvorpå en rekke ulike ansiktsuttrykk kommer til syne blant tilhørerne. Jeg trives med å oppfattes som mann, men forbeholder meg retten til å fylle ordet med det jeg synes passer, og plage folk med avvikene mine når jeg får lyst.

De kan gjerne tilby meg kjønnstilhørighet, men jeg trenger den ikke lenger.

Trans-etikette for media

Å være transvestitt er ingen legning eller seksuell orientering. Derimot handler det om å ønske eller ha behov for et annet kjønnsuttrykk (klær, frisyre, kroppsspråk o.s.v.) enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. Det vanligste er at en heterofil mann ifører seg dameklær.

Å være transseksuell (av diagnosen transseksualisme, også kjent som gender identity disorder eller kjønnsidentitetsforstyrrelse) har også veldig lite med seksualitet å gjøre. Derimot betyr det å ha en annen kjønnsidentitet enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. En del mennesker i denne kategorien trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er veldig vanskelig å få i Norge, noe jeg har skrevet ganske mye om her på bloggen.

Mellom disse to gruppene finnes en mengde andre kjønnsvariasjoner. Jeg bruker derfor begrepet transpersoner som et samlebegrep i offentlig/politisk sammenheng.

Generelt gjelder regelen om at personer iført sminke, såkalte “kvinneklær”, feminine smykker o.s.v. skal omtales med pronomenet “hun”. I mange sammenhenger vil en slik person omtales om transkvinne eller mtf (=male to female).

På samme måte skal personer med et mannlig kjønnsuttrykk omtales med mannlig pronomen. Bruk det navnet som personen presenterer seg med. Det kan gi en pekepinn om hva som er riktig pronomen. Det bør klinge falskt i alles ører å omtale en person ved navn Lise som han.

Dersom du er i tvil er det best å spørre (spesielt når det skal publiseres!).

Når det gjelder transpersoner som er foreldre kan det virke forvirrende på mange at noen kan ha en mor som er mann eller en far som er kvinne. Årsaken til at en del transpersoner ikke ønsker å skifte foreldre-benevnelse er som oftest et ønske om å redusere tapsfølelsen hos barnet eller barna. Dette bør media respektere.

Til slutt: Det er lov å bruke hodet og sunt vett. Vær gjerne kritisk til enkelte transpersoner som prøver å definere andre transpersoner med nedsettende ordvalg.

P.S. Kom gjerne med forslag til hva som bør med i denne oversikten!

Hvorfor har man pikk?

Jeg har prøvd å ikke bry meg om det Thore Langfelt sa i går; om transmenn som ikke ønsker å endre utseendet på kjønnsorganene. Kanskje er det litt dårlig gjort å skrive det her og ikke direkte til ham, men han er slett ikke den eneste som tror at uvilje mot slike operasjoner beror på manglende mannlighet.

De aller fleste transmenn ville juble og hoppe i taket dersom du tilbød dem en normal, fungerende penis uten stor helserisiko. En del av oss ville begynne å gråte av glede.

Det er nemlig ikke mulig pr. i dag. Kirurgien har to alternativer for sånne som meg:

1. En penis laga av hud fra et annet område av kroppen. Denne kan bli seende helt normal ut hvis man er heldig. Men den kan ikke brukes til noe. Man kan ikke tisse med den. Man kan få satt inn silikonstaver som gjør det mulig å bruke den til knulling, men dette anbefales bare for vaginal sex. En del stygge historier tilsier at den ikke tåler den ekstra friksjonen som oppstår ved analt samleie. Den vil dessuten ikke ha flere nerveceller enn det stedet man transplanterte huden fra. Og det er faktisk forskjell på følsomheten man har i f.eks. låret og den man ønsker å ha i en penis.
2. En penis laga av den eksisterende klitoris. Testosteron gjør at klitoris vokser. Man kan så kirurgisk løsne noen bånd (ligamenter) under overflata og dermed gjøre den lengre. Ettersom en hvilken som helst klitoris kan bli erigert, vil det også gjelde den forstørra utgaven. Dette resulterer i en penis på størrelse med det en nyfødt gutt har. Det er også mulig å forlenge urinrøret slik at man kan tisse med den. Ulempen er faren for komplikasjoner. Under operasjonen kan kirurgen komme til å kutte nerver som gjør at du uansett ikke får følelse i den. Det forlenga urinrøret har en tendens til å gro og åpne seg på uforutsigbare steder. Man kan ende opp med noe som ligner mer på en vannspreder enn et tisseredskap.

Er det virkelig så merkelig at en del ikke synes dette er godt nok? Hva skal man med en penis hvis man verken kan knulle eller tisse med den? Hva ville du valgt? Og synes du det er et rettferdig valg å gjøre? Kanskje ville du også velge å vente og se hva kirurgisk forskning kan tilby om 5-10 år? Eller resignere og prøve å leve med det du har?

Det er spørsmål jeg gjerne ville stilt Thore. Jeg kommer nok til å gjøre det en dag. I mellomtiden håper jeg mange cis-menn (ikke-trans-menn) svarer på spørsmålene, som for dem heldigvis er helt hypotetiske.

Og så må jeg også nevne en annen ting. Leger er generelt rare dyr. Fastlegen min spurte meg her en dag hvorfor jeg evt. ville ønske alternativ 2, ettersom mange av hans pasienter er cis-menn som synes de har for liten pikk og at det er problematisk for dem. Jeg svarte enkelt at ingen foreslår å kutte av dem det lille de har. Litt er betydelig bedre enn ingenting etter min mening.

Nå er jeg slett ikke sikker på om jeg tør å gjennomgå en operasjon som i verste fall kan gjøre underlivet ganske følelsesløst. Det er noe jeg fortsatt tenker på og overveier. Selvsagt skulle jeg gjerne hatt en penis (en som blir gjenkjent av andre som penis-lignende i det minste). Det hender stadig at jeg våkner og blir skuffa over at den penisen jeg hadde i drømme er borte. Men det måtte være for min egen del at jeg fikk en, ikke for at andre skulle tro jeg var såkalt normal, eller for at legene skulle kunne erklære meg som det jeg vet jeg er; en mann.

Hva er det viktigste for deg ved å ha pikk? Er det å vise den fram, bruke den til sex eller tisse med den?

Den store fortellingen er løgn

En av de tingene som fikk meg i trøbbel på GID-klinikken var at jeg ikke tror på den store fortellingen. Etter mitt syn blir resultatet av ethvert forsøk på å sette hendelser sammen i en bestemt rekkefølge usant.

Enhver fortelling preges av situasjon, mottaker og budskapet man ønsker å få fram. For å komme nærmest mulig sannheten, trenger man mange fortellinger/fragmenter som overlapper hverandre.

Ikke minst gjelder dette mitt eget liv. Og i og med at sannhet er mitt høyeste ideal, nektet jeg å fortelle. Jeg mente at det var psykologen og psykiaterens oppgave å sette sammen historien slik de mente den skulle være ut fra de fragmentene jeg kunne tilby.