Mere, mere!

Ja! For et kick! I går var jeg på mitt aller første skolebesøk som forfatter. Og fy flate så gøy det var! Foran et bortimot fullt auditorium (nesten 100 elever) fikk jeg lese opp dikta mine, svare på spørsmål og fortelle om trans og skriving.

Det er langt mellom oppdraga mine og fram til nå har Den kulturelle skolesekken vært en lukka verden. Derimot har jeg hatt dikta mine på pensum på Universitetet i Bergen (2010), så jeg klager ikke. Det er bare det at jeg liker denne delen av forfatterlivet så utrolig godt, og får tilbakemeldinger på at jeg gjør det bra.

Jeg hadde helt glemt hvor gøy det er. Elever på videregående er kanskje mitt favorittpublikum, selv om jeg nok egner meg for ungdomsskoleelever også (selv om de sikkert fniser mer). De hørte etter hva jeg sa og stilte reflekterte og nysgjerrige spørsmål både om trans og om skriving. Voldsom applaus og skryt fra lærerne fikk jeg også.

Etterpå var nok alle ganske slitne, i alle fall jeg. Kanskje det ligner den følelsen treningsfolk påstår at de har etter ei treningsøkt? Jeg fikk sagt alt jeg hadde tenkt å si (+ litt til) og nesten alt jeg burde sagt. I andre sammenhenger (spesielt i media) kan det plage meg at jeg ikke får sagt alt jeg vil si, at jeg ikke helt får tid til å komme til poenget og at resonnementene ikke får utfolde seg skikkelig. To skoletimer var egentlig akkurat passe.

I tilfelle noen av de involverte stikker innom vil jeg benytte muligheten til å takke:

• Forfattersentrum for å ha anbefalt meg
• Lærerne for å være modige og engasjerte
• Elever på restaurantfag for den veldig gode brasilianske kjøttpølsa som gjorde meg stappmett før opptredenen
• Elevene som hørte på
• og spesielt de som stilte spørsmål

Jeg skulle gjerne gjort det der en gang i uka. Da hadde jeg sikkert ikke trengt antidepressiva. Så håper jeg at det i alle fall vil skje igjen at jeg får et oppdrag på en videregående skole, og at søknadsskjemaene for DKS blir såpass enkle at jeg skjønner meg på dem.

Skoleflink

Kristine Tofte (Avil) skreiv for ei stund sia om Smarte ungar, et innlegg jeg kjente meg en del igjen i. Så her er min historie:

Jeg gjorde lite lekser på skolen. Det eneste faget jeg brukte tid på, var matte. Ellers gikk det unna i en fei. Jeg blei vant til at det ikke krevdes noe av meg, jeg møtte svært sjelden utfordringer. Alt kunne gjøres i siste liten uten at det fikk konsekvenser. Jeg lærte fort, huska det jeg leste og hørte, og forstod det også. Jeg husker en opplevelse på ungdomsskolen da noen sa at de leste en tekst mer enn en gang. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor.

Nei, jeg var ikke genial eller helt ekstremt intelligent, jeg hadde bare lett for å lære. Og det jeg lærte hele veien, var at jeg ikke trengte å anstrenge meg for å gjøre det litt over middels. Unntaket var som nevnt matte, som jeg åpenbart ikke hadde de samme anlegga for, men anstrenge meg gjorde jeg sjelden der heller.

Hva kan jeg gjøre for DEG, lærer?

Jeg pleier å si at i skolesammenheng er jeg en sånn “ta to betal for en”-pakke. Det betyr at jeg både kan snakke om LHBT (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), med utgangspunkt som homse og transperson, og om litteratur og skriving.

I disse dager skriver jeg søknad om å delta i den kulturelle skolesekken for første gang. Lenge trodde jeg at oppdrag i skoleverket var noe som kom dalende ned fra en høyere instans uten søknadsfrist, skjemaer og andre mindre hyggelige ting. Sånn er det selvsagt ikke. For skoleåret 2011/2012 skriver jeg en søknad og så får jeg utvide etter hvert som jeg får taket på det. Det skal likevel være mulig å hyre meg inn med midler som disponeres av hver enkelt skole (såvidt jeg har skjønt), så ta gjerne kontakt! En del av tilbudene er sannsynligvis mer aktuelle i arbeidet med lærernes og elevenes arbeidsmiljø, samfunnsfag m.m. enn som del av den kulturelle skolesekken (DKS).

Hva har jeg å tilby?

Poetisk balansekunst

Følgende innlegg er skrevet til bladet Språklig samling:

Mye av stoffet i bladet Språklig samling dreier seg om grammatikk. Her vil eg dele litt av min erfaring som profesjonell språkbruker.

Bakgrunnen min er ei usalig vestnorsk blanding av konservativt bokmål og konservativt nynorsk. Ettersom eg kobla nynorsk til eit miljø eg ikkje følte meg hjemme i, la eg det vekk da eg blei voksen. På universitetet i Tromsø forsøkte eg meg først på nordisk, men ga opp i møtet med det konserverende synet på dialekter. Eg meiner det er på tide at det moderne norske flyttemønsteret blir tatt på alvor. Mange har ingen gjenkjennelig dialekt, og eg syns ikkje det skal være grunn til å skamme seg.