Kjønn på nett

I begynnelsen, det vil i denne sammenheng si ca. 2001, var det befriende med nettets anonymitet. Jeg fikk være mann så lange jeg var online, selv om jeg levde som heterofil kvinne i et langvarig forhold. Overalt ellers ble jeg stilt overfor krav til kvinnelighet, men på nettet kunne jeg være meg selv, slippe ut av kroppens fengsel.

Jeg trodde til og med at jeg kunne fortsette slik; som bare deltidsmann på nett. Det resulterte i den første navneendringa mi. Jeg tok et etternavn som også kan være et mannlig fornavn. Dette viste seg fort å ikke være nok.

Nå er det ofte omvendt. At de jeg diskuterer med ikke ser skjegget mitt eller hører den mørke stemma mi, gjør det åpenbart lettere for dem å holde fast ved oppfatningen av meg som “egentlig” kvinne. Det skyldes selvsagt delvis at jeg nå er 100% åpen med at jeg er trans. Likevel setter det ting i perspektiv. Jeg møter ikke lenger så mange fordommer ute på gata, men desto flere på nett.

Nytt ord: Transisjonere (verb), transisjon (substantiv)

Nå er jeg lei av å mangle ord. Jeg har lenge vært misunnelig på det engelske “transition” som på norsk kan dekkes av “overgang”, men ikke helt. Dessuten er ikke “overgang” et verb. Ordboka foreslår “å overgå”, og det høres unektelig fint ut å overgå kjønn. Det er svært sjelden jeg gjør det, men jeg kjenner flere som overgår kjønn ganske ofte.

Esben Esther Pirelli Benestad innførte verbet “å transe” for det å overgå kjønn. Slik jeg forstår det, er det en midlertidig, ikke permanent handling. Å transe handler om å overskride kjønn og leke med kjønnsuttrykk. Jeg transer ikke hver morgen når jeg kler på meg, at jeg gror skjegg er ikke transing og jeg transa ikke da jeg fjerna brystene. “Å transe” handler om kjønnsuttrykk, mens å “transisjonere” handler om kjønnsidentitet. De er dessuten avledet av ulike engelske ord: Å transe kommer sannsynligvis av “to transgress” som betyr å overskride, mens å transisjonere er en oversettelse av “to transition”.

Jeg mener det trengs et ord for den spesifikke sosiale overgangen fra et kjønn til et annet. “Å skifte kjønn” kunne vært brukt om den sosiale overgangen, men har fått betydningen operasjon av genitaliene, som er noe ganske annet.

HBRS endrer stadig oppfatning av hva som er korrekt, men har lenge protestert mot bruken av “å skifte kjønn”, ut fra en annen argumentasjon enn min. Det siste jeg hørte var at de kalte det “kjønnskonvertering”. I tråd med Rikshospitalets rigide praksis forutsetter en kjønnskonvertering at du foretar alle kirurgiske inngrep og hormonbehandling. Problemet med dette uttrykket er derfor det samme som med “å skifte kjønn”. I tillegg har konvertering på norsk en spesifikk religiøs betydning som gjør det uegnet i denne sammenhengen.

Derfor er det behov for et ord som dekker en mer varig endring av sosialt kjønn, som ikke er avhengig av kirurgiske inngrep i genitaliene (men heller ikke utelukker det). Å transisjonere er en prosess og ikke en enkeltstående handling. Jeg begynte min transisjon i 2006. Jeg har transisjonert fra kvinne til mann og er derfor en transmann.

Juridisk kjønn og personnummer

(Også postet på Tarald Skjeggfagre)

Et av tallene i personnummeret ditt stempler deg som mann eller kvinne. For de fleste byr ikke det på noe problem. Dette tallet ble bestemt da du ble født og så ut som en gutt eller jente, eller ble operert for å passe i en av kategoriene.

I Norge uttrykkes juridisk kjønn først og fremst gjennom kjønnsspesifikke personnumre, men også i pass. Uten disse dokumentene er man ute av stand til å bevise hvem man er.

Mamma, pappa, forelder?

Matt Kailey skriver i dag om foreldrerollen i overgangen mellom kjønnene.

Jeg har aldri, selv ikledd kjole og med sminke, klart å identifisere meg med innholdet i ordet mamma eller mor. Jeg har alltid opplevd at de følelsene og opplevelsene jeg har med å være forelder ikke passa inn i rollen. Derimot har jeg gjenkjent dem i andre menns skildringer av å være pappa og far.

I Oslo? Gå ikke glipp av Kjønn, bibel og sex

Helga 6. og 7. mai kommer Peterson Toscano til Oslo. Toscano er kveker, skuespiller, komiker og ex-ex-gay. Han holder to supre forestillinger mens han er her:

I can see Sarah Palin from my window
6. mai kl. 19.00 i Universitetsgata 20 (Norges Kristelige Studentforbunds lokaler)

Transfigurations
7. mai kl. 18.00 i Universitetsgata 20 (Norges Kristelige Studentforbunds lokaler)

Begge forestillingene anbefales på det sterkeste!

I tillegg inviterer Oslo Kristelige Studentforbund og Skeiv Ungdom i samarbeid til

Seminar om Bibel, kjønn og seksualitet 7. mai

Påmeldingsfrist 5. mai til post@forbundet.no

“Bibelen har ofte blitt brukt og tolket undertrykkende når det kommer i møte med kvinner og seksualitet, dette er dessverre noe som ikke tilhører en middelaldersk tilnærming, men snarere noe som vi møter på ofte i dagens samfunn. Stemmer det at de såkalte Carissmi-prestene har lest og tolket teksten rett eller finnes det andre løsninger på bibelens “opplagte” sannheter?”

Seminarholdere vil være Stine Kiil-Saga og Anders Martinsen samt Peterson Toscano.

Kiil-Saga og Martinsen er begge teologer og har skrevet boken Tekster til forandring et opplegg for kontekstuell bibellesning hvor man tar på alvor den virkelighet som vi som mennesker lever i, med våre kjønn og seksualiteter.

Mange slags menn

Altså: Ikke bare er kjønnskategoriene våre for snevre, de beskriver idealtyper, modellmennesker, grove skisser som ikke kan sammenlignes med levende folk. Det mangfoldet av egenskaper mange av oss bærer på, blir liggende utenfor det vi kaller mann eller kvinne. Og derfor: om jeg beskriver meg selv som mann, vil mesteparten av min eksistens, mitt indre liv, men også det ytre, den jeg er sammen med andre, bli liggende i mørke.

Slik skriver Geir Gulliksen i et fantastisk essay med tittelen “Se min kjole”. Der uttrykker han sånt som gjør meg forelska. På mange måter nærmer han seg kjønn fra en motsatt siden i forhold til meg. Det er få ting som gjør meg så mo i knærne som menn som tør å uttrykke femininitet.

Men det var en digresjon. Jeg skal ikke skrive om hvor sexy tanker Gulliksen har. Derimot vil jeg skrive om at alle menn er ulike og at vi har sider ved oss som er viktigere for oss enn kjønnstilhørigheten. Min identitet som skrivende er viktigere for meg enn det at jeg er mann. På mange måter driver jeg fortsatt å orienterer meg i det mannlige landskapet for å finne ut hvem jeg er som mann.

Født i feil kropp?

Begrepet gir meg en vond smak i munnen, men det har hendt at jeg har brukt det selv. Det beskriver langt på vei erfaringen av å ha en kropp som lyver om deg. Det er lett å ty til når man skal forklare transerfaring for ikke-transpersoner. Likevel er ideen om å bli født i feil kropp problematisk.

Litteratur for barn

Denne uka har det vært barnebokkonferanse i Stavanger, “Maktens pluttifikasjon”, og NRKs Anne Cathrine Straume blogger om den under overskrifta “Hva vil vi med barnelitteraturen?”. Anbefales! Jeg skulle gjerne vært på konferansen selv.

Feilkjønning

Juridisk kjønn – hvem bryr seg?

Juridisk kjønn er ditt offisielle kjønn. I Norge tildeles alle nyfødte et juridisk kjønn, manifestert gjennom et oddetall eller partall i personnummeret. Dette stemmer som oftest med deres kroppslige kjønn og den kjønnsidentiteten de utvikler.

Dette gjelder ikke alle. Noen barn fødes med uvanlig kroppslig kjønn og kroppene deres blir da så raskt som mulig korrigert for å passe inn i en av de to kategoriene for kjønn som er tillatt i Norge.

Andre vokser opp og opplever at kjønnsidentiteten slett ikke stemmer overens med kroppslig og juridisk kjønn. En del av disse transfolka henvises til Rikshospitelets seksjon for transseksualisme fordi de ønsker kjønnsbekreftende behandling. En liten andel av disse får den “riktige” diagnosen F64.0 Transseksualisme og blir dermed godkjent for behandling.

Hva kan jeg gjøre for DEG, arbeidsgiver?

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet lyser nå ut 1,7 millioner til tiltak for å fremme likestilling i arbeidslivet. Midlene kan søkes av offentlige og private arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner.

Svar til en leser

Jeg fikk spørsmål fra en av studentene som har Frikar på pensum; om hva som evt. skiller transkjønna kjærlighetslyrikk fra annen kjærlighetslyrikk og hva trans-perspektivet evt. kan tilføre. Slik svarte jeg:

Jeg tror at kjærlighetslyrikk fra et trans-perspektiv i beste fall hever leserens blikk fra kjønnet til de involverte, og kanskje rendyrker kjærlighetsperspektivet. Kanskje paradoksalt. Andre kjærlighetsskildringer kan også gjøre det, men jeg tror det er vanskeligere for mennesker i en uproblematisert kjønna posisjon å ikke fokusere på kjønn, fordi kjønn for dem gjerne er nettopp uproblematisk, et blindt punkt ofte.
Ikke dermed sagt at jeg har klart det i alle diktene
I kjærlighetslyrikk med et mer tradisjonelt utgangspunkt kan karakterenes kjønn ofte avgjøre hvem leseren identifiserer seg med, og om det er mulig å få personlig utbytte av det. Det er i alle fall min erfaring. For eksempel husker jeg fra grunnfag at vi hadde et dikt på pensum, skrevet av en mann om sin heterofile kjærlighet, der kvinnen var ekstremt objektivisert. Ettersom jeg aldri har hatt kvinner som kjærlighetsobjekt, hindret det meg i å få utbytte av diktet.
Jeg tror at den transkjønna erfaringa kan være veldig nyttig for å undersøke hva kjønn er. Som transkjønna opplever man at kjønn ikke er noe entydig; at definisjonene varierer, at kjønnsuttrykk kan lyve eller forvirre, og at man må ta aktiv stilling til det og handle aktivt for å formidle sitt kjønn. Dette får selvsagt også følger for kjærligheten; evnen til erotisk utfoldelse, muligheten for å tiltrekke seg de menneskene man selv tiltrekkes av o.s.v. Når et forhold først er opprettet krever det ofte en uvanlig høy grad av gjensidig kommunikasjon for ikke å falle fra hverandre i ulike definisjoner og kategoriseringer. Akkurat dette tror jeg ikke-transpersoner kan lære litt av; å ikke ta noe for gitt og å stadig fortsette å kommunisere med hverandre om hvem man er, hvem den andre er og hva man vil med forholdet.
I diktene mine prøver jeg ofte å pille fra hverandre begreper og forestillinger om kropp og kjønn for å finne ut hva de egentlig består av. Resultatet er rent personlig, hvilken betydning de har for meg, men prosessen tror jeg kan være interessant for flere.

Anmeldelser så langt – en oppsummering

Da Framandkar kom ut, skrev jeg omtaler av hver enkelt anmeldelse. Det hadde jeg planer om nå også, men det har ikke blitt gjort. Derfor lager jeg en oppsummering.

Under en måned etter utgivelse har boka blitt anmeldt i Bergens Tidende, Klassekampen, Adresseavisen og Nordlys. Ingen av anmeldelsene ligger på nett. Her følger utdrag:

Hadle Oftedal Andersen skriver om Frikar i Klassekampen 10.04.2010:

Tarald Stein opnar dører, men er først og fremst eit stort poetisk talent
Nokre er så heldige at det ikkje kjem ei einaste formulering ut av dei som ikkje er boren oppe av ein tydeleg, og samstundes naturleg diksjon. Tarald Stein er ein slik forfattar. Alle dikta sit, rett og slett. Kvart einaste eitt av dei 61 korte dikta i «Frikar» er som eit lite smykke av presist handverk og kontrollert utbygging av det poetiske resonnementet.

Jeg rødmer og bukker.

Sindre Ekrheim skriver om Frikar i Bergens Tidende 29.03.2010:

Kjønnsskifte som språkleg og poetisk ressurs
I «Framandkar» (2008) tematiserte Tarald Stein det transseksuelle tilveret. Hans andre diktbok, «Frikar», er eit framhald av den kjønnsvekslande skrifta. Dette er ein type kroppsmodernisme som fokuserer på kroppserfaringa og erkjenninga, men først av alt problematiserer dikta kjønnskroppen. (…) Det krysseksuelle feltet synest å levere eit rikt stoff. Det er krevjande å meddele fordi språkstrukturane våre, grammatikken, er låst i kjønna kategoriar. Dikta eig tydeleg kvaliteten til ei poetisk undersøking, her er ei varsam språkleg forming.

Interessant å se at boka kan leses på flere måter, og gi stort utbytte uansett.

Linda Kaspersen skriver om Frikar i Nordlys 13.04.2010:

Med Framandkar og Frikar har Stein lagt anslaget til det som har potensial til å bli et spennende forfatterskap, både lyrisk og litteraturhistorisk.
Stein gir stemme og rydder rom for erfaringer som faller utenfor den binære mann/kvinne-tekningen. Kombinasjonen av Steins erfaringer, hins evne til å identifisere ørsmå bevegelser både i og utenfor seg selv, og hins poetiske erfaringshorisont, gjør Stein til en forfatter som er med på å utvide og vri vår måte å tenke kjønn og identitet på – både i og utenfor litteraturen.

Nå foretrekker jeg å omtales med pronomenet “han”, men ofrer det gjerne for god omtale av boka og større utbredelse av pronomenet “hin”.

Fartein Horgar skriver om Frikar i Adressaevisen 12.04.2010:

Kjærlighetsdiktet som følger er også et av de vakreste erotiske diktene skrevet etter 1970 her til lands, uansett seksuell orientering: «Dette er det vakraste: / Vi opphevar kvarandre / Dei ukjønna kroppane våre / inni kvarandre sine kjønn // Vi flyt saman / kvinnemann / mannekvinne / fyller ut kvarandre / sine holer / tettar sprekkane / med kyss.

Da kan jeg leve med at resten av anmeldelsen er rimelig negativ. Det er jo foreløpig den eneste som ikke lovpriser boka.

Kjønnslemlestelse med legens velsignelse

I går var den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse. Mange engasjerer seg mot kjønnslemlestelse av barn fra ikke-vestlig bakgrunn. Det er grusomt og det er lett å oppfatte det som resultat av manglende utdannelse og kulturelle vrangforestillinger.

Det blir plutselig vanskeligere for mange når vi snakker om vestlig kjønnslemlestelse – kjønnslemlestelse utført på bl.a. norske sykehus. Lukas skrev i går om disse overgrepene i en svensk kontekst. Jeg vil bidra til å øke oppmerksomheten rundt det her.

“Åtte år og feil kjønn”

TVNorge viste nettopp denne dokumentaren om barn med transseksualisme. Dokumentaren i seg selv var rørende og ganske velbalansert. De norske kommentarene sto i grell kontrast til det som ble vist og det barna og foreldra sa.

Ting jeg ikke burde sagt på GID-klinikken

Inspirert av Trollhares post om hva han ikke sa under utredningen, vil jeg lage ei liste over alt jeg i mørke stunder angrer på at jeg sa på GID-klinikken:

• Jeg var ikke klar over at jeg var gutt da jeg var liten (ikke jente heller, men det hjalp ikke)
• Jeg tiltrekkes av menn og er altså homse
• Jeg har født barn
• Jeg tror ikke at det bare finnes to kjønn
• Jeg liker ikke kjønnsstereotypier

For det meste er jeg likevel glad for at jeg beholdt integriteten min. Spørsmålet er hva jeg gjør hvis jeg får ny utredning.

Intervju om kjønn og likestilling

I sommer ble jeg intervjua av  regionalt senter for kunnskap og likestilling. Nå er intervjuet lagt ut på deres hjemmeside.

Misunnelse og biologi – eller Disorders of Sex Development (DSD)

Jeg leser denne artikkelen i VG og blir overvelda av misunnelse. Den handler om barn med uklart kjønn, altså dem man kan se det på. De som har papirer og kropp som beviser at kjønn har mer enn to dimensjoner og ikke nødvendigvis er entydig og enkelt. En del av dem vil kanskje føle seg støtt av den beskrivelsen. Jeg beklager det.

Tidligere ble slike tilstander kalt intersex, og hermafrodisme før det igjen. Bakpå boka om Eddie Espelid, den første transmannen som fikk behandling i Norge, er han omtalt som intersex og det går fram at transseksualisme regnes som en form for intersex.

En del transseksuelle påstår å ha DSD. Og de aller fleste skulle ønske at forskerne fant en klar biologisk indikasjon som kunne forflytte transseksualisme fra lista over psykiatriske diagnoser til den over fysiske, medfødte syndromer.

Tenk så enkelt det hadde vært å labbe inn på GID-klinikken med et papir i hånda (f.eks. et blodprøve resultat) som beviste at man hadde rett på behandling! Tenk å slippe spørsmål om sexliv og barndom, der man dømmes nedenom og hjem hvis man svarer feil. Det ville ikke falle noen inn å tro at man var splitter pine gal fordi om kroppen ikke stemte med innholdet. Man hadde jo papir på at det var noe fysisk, biologisk, beviselig! Hvis noen hadde trengt et sånt papir er det vel jeg.

Men jeg tror ikke det er så enkelt. Og ja – dette er et trostilfelle. Jeg tror ikke på biologismen. Jeg avviser tanken på at medisinske tester kan fortelle alt om et menneske. Jeg anser ideen om en blodprøve for transseksualisme som naiv og lite realistisk. I motsetning til biologistene tror jeg nemlig på ting som ikke kan bevises av naturvitenskapene; som ideer, språk, Gud og kjønnsidentitet.

Les gjerne Trollhares innlegg om transseksualisme som utviklingshemming. Jeg er fullstendig enig. Og for å oversette DSD; vi er kjønnslig utviklingshemma.

Viktig underskriftskampanje: Støtt Esben Esther!

Esben Esther Pirelli Benestad er en lege med samvittighet. Hin har hjulpet mange av oss som ikke passer inn i GID-klinikkens snevre definisjoner og egenproduserte diagnosekriterier. Dette er hin nå meldt til Helsetilsynet for. Uttrykk din støtte til Esben Esther (og dermed til alle oss hin har hjulpet) ved å signere oppropet.

Jeg som skriver under er enig i at:

1. Esben Esther hadde etisk nødvendig grunnlag for lovbruddene og anklagene må droppes.

2. GID klinikkens landsfunksjon må utredes og utfordres. Klinikken på Rikshospitalet trenger bare ha enerett på underlivskirurgien for der er det hensiktsmessig å sentralisere den mest spesialiserte kompetansen. Enhver fastlege skal ikke kunne behandle, men de som har kompetansen må brukes der de er, og kompetanseheving hos flere må vektlegges.

3. All kjønn/kropp relatert behandling må vurderes på individuelt grunnlag og på søkers premisser. ”Ektheten” må avskrives som utdatert og tanken om mangfoldige behov og forståelser av kjønn må inn i behandlingstilbudet.

1. mai

Det er blitt første mai og jeg skulle for lengst vært i seng. I stedet vil jeg skrive mine tanker om arbeidernes dag. I morra skal jeg gå i tog under parolen “Kirka må si: JA til felles ekteskapslov”. Den tilhører selvsagt Tromsø Kristelige Studentforbund, der jeg som kjent er leder.

Så, hvilket forhold har jeg til 1. mai?