“I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan “homopesten” rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

Mitt urene blod

Fortsatt føles det uvirkelig at ei bombe har gått av i sentrum av Oslo. Bildene kunne vært henta fra en krigssone og ikke noen få kvartaler fra hjemmet mitt. Selv har jeg ikke vært ute av døra i dag (heller), men hvis jeg kommer meg ut i morra vil jeg nok se noen av ødeleggelsene. Jeg kjente at det rista og hørte smellet, så jeg regna med at det var en eksplosjon, men bare en kontrollert riving av bygning el.l.

Følelsen var likevel den samme som 11.september 2001 da jeg skjønte hva som  hadde hendt og så bildene av et utbomba regjeringskvartal. Uvirkelig. Dette kan ikke være sant. Og like etter ble eksplosjonen overskygga av massakren på Utøya, der politisk engasjerte ungdommer blei offer for det som sannsynligvis er samme gjerningsmann. Min største frykt var at det skulle være islamister som stod bak. Norge er innvandrerfiendtlig nok som det er. Og det rapporteres allerede om flere voldshandlinger mot norske muslimer. Heldigvis (!) tyder alt på at terroristen er norsk, en lokal Timothy McVeigh.

Trenger vi skeive barnebøker?

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

lhbT – gode intensjoner

I et halvt tiår har LLH offisielt inkludert transfolk. Inkluderingen har kommet ganske langt sentralt, men i undergrupper og fylkeslag har det gått heller treigt. Nå skal jeg ikke ta for meg de reaksjonære enkeltpersonene som er imot denne inkluderingen. Det skal handle om alle dem som så gjerne vil, men ikke får det helt til.

Følgende formulering er typisk for disse: “Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sin legning/seksuelle orientering.” Hva er galt med den?

Generelt i samfunnet er det ikke seksuell orientering som skaper problemer for transfolk. Faktisk vil jeg gå så langt som til å si at det heller ikke er tilfellet for mange lesber og homser. Derimot opplever vi fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av våre kjønnsuttrykk. Homofobi dreier seg i stor grad om aversjon mot menn som uttrykker femininitet (for eksempel ved å kysse en mann) eller kvinner som uttrykker maskulinitet (selv om dette er litt mer akseptert). Transfobi dreier seg i stor grad om samme aversjon, men forsterket av folks frykt for det de ikke vet noe om og ikke forstår.

Jeg vil derfor foreslå at LLH og andre “homo”-organisasjoner som ønsker å inkludere transfolk erstatter “legning/seksuell orientering” med “kjønnsuttrykk”.  Lesbiske, homofile, bifile og transfolk opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sine kjønnsuttrykk (og evt. seksuelle legning).

Jeg har personlig bare opplevd diskriminering på grunn av min seksuelle orientering ett sted; Rikshospitalet. Det er så langt bare staten som har diskriminert meg på grunn av min kjønnsidentitet. Derimot har jeg møtt en del negative holdninger da jeg ble sett som en maskulin kvinne og nå som en feminin mann – altså på grunn av kjønnsuttrykk.

I parade for mangfoldet

I helga var jeg i Bergen og deltok blant anna i paraden under Homodagene. Lederen i LLH Bergen og Hordaland holdt ved avslutninga en liten tale. Han sa mye fint, og jeg har forstått at han gjør en god jobb som leder. Men han sa en ting jeg reagerte sterkt på: At vi gikk i paraden for å vise at vi er som alle andre.

I stedet for å styrte opp på scena, rive til meg mikrofonen og protestere, bestemte jeg meg for å blogge om det. Jeg gikk nemlig slett ikke i paraden for å vise at jeg er som alle andre. Ingen er som alle andre. Derimot gikk jeg i paraden for å bidra til å vise mangfoldet; at mennesker kommer i alle mulige sammensetninger og varianter.

Forlag med baller søkes

Et barnebokmanus er nå på forlagsjakt. Jeg skulle ønske det fantes ei liste over forlag som gir ut barnebøker, men har ikke klart å finne en sånn. Dermed blir det litt vilkårlig hvem som får manus fra meg. Som vanlig sender jeg inn til flere forlag samtidig, men informerer om det i introduksjonsbrevet.

Da jeg forsøkte å få ut min første barnebok, “Pappa Pernille”, fikk jeg beskjed fra flere forlag om at det ble for politisk. Nå ligger den på vent i ei mappe for prosjekter som ikke er klare for utgivelse, for den hadde sine svakheter.

Jeg ønsker meg et barnebokforlag med baller! Et forlag som tar sitt ansvar for barn på alvor og våger å provosere foreldre. Jada, jeg skal skrive snille barnebøker om tiss og bæsj også, men først må jeg få ut dem som føles absolutt nødvendig.

Jeg tror faktisk det finnes mange foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som jakter på barnebøker som utfordrer det bestående. Fortsatt får jeg spørsmål om når “Pappa Pernille” kommer ut fra folk som gjerne ville gitt den som bursdags-, jule- eller dåpspresang. Fra dem som var testlesere fikk jeg gode tilbakemeldinger om at barna likte den. Som søkeord på bloggen dukker den også opp innimellom. Jeg liker ikke å skuffe lesere.

Det aktuelle manuset denne gang er nok mindre politisk enn Pappa Pernille, men hvis det blir utgitt blir det uansett den første boka om sitt tema. Jeg håper inderlig at et forlag har baller nok til å utgi noe barn har godt av, midt i alt det rosa klisset som spys ut. Jeg vil finne et forlag som vil tørre å jobbe med “Pappa Pernille” også. Og hvis en FrPer påstår at jeg skriver søppel for barn, tar jeg det som et kompliment og et kvalitetsstempel.

Drømmer om: Musikk til dikta mine

Jazz og dikt er nesten en klisje. Derfor har jeg lenge tenkt at dikta mine hadde passa best med elgitar eller enda mer utypiske instrumenter. Ved å kombinere musikk og tekst når man ut til et litt annet publikum, og gir en ny dybde til tekstene. Målet er at de to kunstformene involvert skal være likeverdige. Det hadde også vært spennende å bruke dikta som base for improvisasjon med stemme og instrument.

I går kveld ble jeg overtalt til å dra på SO (vanligvis et utested for lesber) for å høre Håkon Kornstad i regi av KulturBlikk. Det ble en magisk kveld! Først ble han intervjua om musikken sin, og uttrykte mange av de samme tankene om jazz som jeg har om poesi. Når han så begynte å spille, så jeg umiddelbart for meg dikta mine. Etter min mening ville lydlandskapet til Håkon Kornstad passe perfekt!

Vi kan alle drømme (og noen av oss gjør det mer enn andre). Sjansen for samarbeid med en av de desidert flinkeste og mest spennende musikerne i Norge er kanskje ikke så stor. Hvis noen leser dette, lager musikk og føler seg utfordra er det bare å sette i gang. Lydfiler av mange av dikta kan høres her. Hvis du vil ha lydfilene tilsendt direkte er det bare å ta kontakt.

Identitet: Avviker

Jeg har aldri forstått normaliteten eller drømmen om å være vanlig. Innimellom har jeg forsøkt å forstå ved å late som jeg er normal, men det er anstrengende og nytteløst.

Å identifisere seg som avviker er en lettelse. Man unngår en rekke krav og forventninger ved å være avviker. Jeg er ikke særlig begeistra for krav og forventninger, så dette passer meg bra.

Når homorettigheter blir storpolitikk

Av og til kan det være vanskelig å vite hvilken fot man skal stå på. Det hender nemlig at ens egen retorikk blir misbrukt. To eksempler: Iran og Israel.

Monogami? – nei takk

De aller fleste innbiller seg at de er monogame. Det må de ha lov til, og noen er sikkert det. Samfunnet forteller oss at lykken er en lukka tosomhet. Man får ikke gifte seg med flere, og barn får bare ha to juridiske foreldre.Virkeligheten er ofte en annen. Svært mange er i praksis seriemonogame og barn har ofte både en og to ekstraforeldre i praksis.

Sorteringssamfunnet: Surrogasi

Jeg ble bedt om å skrive en liten sak for AKT – Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift som utgis av Norges Kristelige Studentforbund, med temaet “sorteringssamfunnet”. Dette ble til to saker, og her er den andre:

Jeg er en homofil mann som har født en datter. I homo-sammenheng er jeg derfor heldig og gjenstand for en viss misunnelse akkurat på dette området. Jeg kjenner mange homofile som ville blitt svært gode foreldre, og som ønsker seg barn, men som ikke får lov til å bli noens foreldre.

En liten verden

Aktivister og vanlige åpne homofile trues til å gå i dekning. De selv og deres familiemedlemmer trues på livet. Vi vet at det skjer i Uganda, i Irak, i Øst-Europa – de aller fleste steder i verden. Men du tror kanskje ikke at det skjer i Norge?

Les denne artikkelen og bli like forbanna som meg! Støtt Sara Mats der hin sitter utenfor Islamsk Råd og venter på at de skal ta klar avstand fra dødsstraff for homofile!

 

 

 

 

 

 

Og husk at dette ikke bare dreier seg om islam, men all form for religiøs fundamentalisme.

Belest homse leser litt til

Nå har jeg nettopp lest Familiejuvelene av Børge Skråmestø og kost meg glugg ihjel. Jeg er voldsomt svak for homoestetikk og camp, som den funksjonshemma homsen jeg er. Siden jeg kom over den første antydning til litterært homseri for omtrent 18 år siden, har jeg sugd det til meg, sopt bibliotekene.

Boka er en fryd å lese, med setninger som smaker barokkhomse og et persongalleri like skinnende som falske diamanter. Familiejuvelene får meg nesten til å glemme at jeg ikke har noen, og gir meg lyst til å skrive på samme måte. Noe jeg, heldigvis for oss begge, ikke er i stand til.

Det finnes bare en norsk forfatter som har bevegd seg i samme glitrende mudder som det Skråmestø gjør, nemlig Gudmund Vindland, men internasjonale forbilder mangler ikke. Selv er jeg svak for Grant Michaels frisør/detektiv-karakter Stan Kraychik, som beveger seg i kretser som ligner vår venn Mortens.

I motsetning til sistnevnte er det ikke egentlig krim Skråmestø skriver. Hovedpersonen bestemmer seg aldri for å løse mysteriet, og løsningen er heller ikke drivkraften i fortellingen. Denne leseren hadde en god anelse om mysteriets løsning før jeg var kommet halvveis, uten at det la noen demper på lesegleden.

Til tross for at jeg er poet langt inn i sjela, er jeg ingen ordonanist eller språkfetisjist til vanlig. Denne boka (og den forrige) får fram den sjeldne gleden over lange, infløkte setninger og selvmotsigende metaforer. Selve språket står så ekstremt godt til innholdet!

Og siden dette ikke er en anmeldelse, men en bloggpost, driter jeg i å finne noe negativt å henge meg opp i. Jeg bare gleder meg til neste bok.

Skrivelivet – skryteliste

Det går framover. Jeg er godt i gang med min tredje diktsamling, jobber med å få oversatt Framandkar og Frikar, er invitert til flere litterære arrangementer i høst og blir representert i undervisningssammenheng.

• Tekster fra Frikar er valgt ut til årets “rein tekst”-antologi, som er en del av leselystaksjonen for videregående skole, arrangert av foreningen !les. Jeg er kjempestolt!
• Jeg er invitert til Ulvik poesifestival
• Tekster fra Frikar blir å finne på pensum for kurset i kjærlighetslitteratur ved Universitetet i Bergen. I den forbindelse kommer jeg dit for å snakke om tekstene og skrivinga mi.
• Sammen med Peterson Toscano jobber jeg med å oversette Framandkar og Frikar til engelsk.

Jeg er i tillegg medansvarlig for at Ellen Einan har blitt tildelt Havmannprisen for sin trettende diktsamling. Det var på tide, og jeg er stolt av å ha sittet i juryen for prisen.

Under Stockholm Pride skal jeg lese fra Frikar, i tillegg til å delta i en paneldebatt. Jeg skal holde foredrag og workshops under minst et par-tre seminarer og konferanser om LHBT, der jeg har ansvar for transbiten.

Man kan vel trygt konkludere med at mitt offentlige/profesjonelle liv går så det suser. Jeg er veldig takknemlig for alle som har hjulpet meg hit!

Hvorfor har man pikk?

Jeg har prøvd å ikke bry meg om det Thore Langfelt sa i går; om transmenn som ikke ønsker å endre utseendet på kjønnsorganene. Kanskje er det litt dårlig gjort å skrive det her og ikke direkte til ham, men han er slett ikke den eneste som tror at uvilje mot slike operasjoner beror på manglende mannlighet.

De aller fleste transmenn ville juble og hoppe i taket dersom du tilbød dem en normal, fungerende penis uten stor helserisiko. En del av oss ville begynne å gråte av glede.

Det er nemlig ikke mulig pr. i dag. Kirurgien har to alternativer for sånne som meg:

1. En penis laga av hud fra et annet område av kroppen. Denne kan bli seende helt normal ut hvis man er heldig. Men den kan ikke brukes til noe. Man kan ikke tisse med den. Man kan få satt inn silikonstaver som gjør det mulig å bruke den til knulling, men dette anbefales bare for vaginal sex. En del stygge historier tilsier at den ikke tåler den ekstra friksjonen som oppstår ved analt samleie. Den vil dessuten ikke ha flere nerveceller enn det stedet man transplanterte huden fra. Og det er faktisk forskjell på følsomheten man har i f.eks. låret og den man ønsker å ha i en penis.
2. En penis laga av den eksisterende klitoris. Testosteron gjør at klitoris vokser. Man kan så kirurgisk løsne noen bånd (ligamenter) under overflata og dermed gjøre den lengre. Ettersom en hvilken som helst klitoris kan bli erigert, vil det også gjelde den forstørra utgaven. Dette resulterer i en penis på størrelse med det en nyfødt gutt har. Det er også mulig å forlenge urinrøret slik at man kan tisse med den. Ulempen er faren for komplikasjoner. Under operasjonen kan kirurgen komme til å kutte nerver som gjør at du uansett ikke får følelse i den. Det forlenga urinrøret har en tendens til å gro og åpne seg på uforutsigbare steder. Man kan ende opp med noe som ligner mer på en vannspreder enn et tisseredskap.

Er det virkelig så merkelig at en del ikke synes dette er godt nok? Hva skal man med en penis hvis man verken kan knulle eller tisse med den? Hva ville du valgt? Og synes du det er et rettferdig valg å gjøre? Kanskje ville du også velge å vente og se hva kirurgisk forskning kan tilby om 5-10 år? Eller resignere og prøve å leve med det du har?

Det er spørsmål jeg gjerne ville stilt Thore. Jeg kommer nok til å gjøre det en dag. I mellomtiden håper jeg mange cis-menn (ikke-trans-menn) svarer på spørsmålene, som for dem heldigvis er helt hypotetiske.

Og så må jeg også nevne en annen ting. Leger er generelt rare dyr. Fastlegen min spurte meg her en dag hvorfor jeg evt. ville ønske alternativ 2, ettersom mange av hans pasienter er cis-menn som synes de har for liten pikk og at det er problematisk for dem. Jeg svarte enkelt at ingen foreslår å kutte av dem det lille de har. Litt er betydelig bedre enn ingenting etter min mening.

Nå er jeg slett ikke sikker på om jeg tør å gjennomgå en operasjon som i verste fall kan gjøre underlivet ganske følelsesløst. Det er noe jeg fortsatt tenker på og overveier. Selvsagt skulle jeg gjerne hatt en penis (en som blir gjenkjent av andre som penis-lignende i det minste). Det hender stadig at jeg våkner og blir skuffa over at den penisen jeg hadde i drømme er borte. Men det måtte være for min egen del at jeg fikk en, ikke for at andre skulle tro jeg var såkalt normal, eller for at legene skulle kunne erklære meg som det jeg vet jeg er; en mann.

Hva er det viktigste for deg ved å ha pikk? Er det å vise den fram, bruke den til sex eller tisse med den?

Dikt til Nina Karin Monsen

Vin vert vatn

Eg utvatnar ekteskapet
fråtek born rett til far
eller mor
(ingen er vel heilt sikre)
Min eksistens
er eit overtramp mot Nina Karin
personleg
og hennar Gud som berre skapar
utsider
kropp, biologi
to uforanderlege kjønn
no og i all æve
Kjærleik er ein anakronisme
Sjela er ein mutasjon

Ja
eg har kome for å øydeleggje
din sjelefred
Eg talar om ein kjærleikens Gud
om Ordet som vart menneske
om verda som endrar seg
mellom Guds hender
framleis
Sjølv ikkje du
kan gjere ordet ufritt
Heller ikkje du kan hindre
kjærleiken

Diktet er skrevet som reaksjon på den siste tidens debatt om at hurpa får Fritt Ords pris. Ble lest av forfatteren under markeringen 5. mai kl. 18.00 på Christian Fredriks plass. Det kan selvsagt brukes når som helst av hvem som helst så lenge det framgår at det er jeg som har skrevet det.

Kino-opplevelse

Jeg har sett “Milk”. Fantastisk bra film! Og en veldig viktig film. Den handler om Harvey Milk og amerikansk homohistorie.

Filmen klarer på en glimrende og opprørende måte å få fram de personlige kostnadene ved rettighetskamp. Da tenker jeg ikke først og fremst på at han ble drept, men på hvordan engasjementet hans gikk ut over mennesker rundt ham.

Dikt av Øystein S. Ziener

Min favorittpoet og forbilde. Utdrag fra Mellom munnen: Mannen (1995) :

fotografisk

Alltid denne sårbarheten
i andletet ditt

spor
av eit anna
og skadeleg språk

[...]

400 000 kr i homofobi-belønning

Nina Karin Monsen, en gang feminist, nå ansett av de fleste som ravende gal, har fått Fritt Ords pris.

“Hun får prisen for sine gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt, opplyser stiftelsen Fritt Ord i en pressemelding.” Dagsavisen

Hvordan bidrar feilinformasjon og angrep på en sårbar gruppe mennesker til “en friere offentlig debatt”? Og har noen opplevd hennes nedsettende uttalelser om homofile og andre kjønnsoverskridere som “gjennomreflekterte”? Ikke på denne sida av årtusenskiftet i alle fall.

Ettersom jeg er i konstant pengeknipe vurderer jeg å finne meg min egen svake gruppe å angripe offentlig, men de fleste er opptatt. Kanskje det er på tide at jeg lar alle mine fordommer, vrangforestillinger og stereotyper om eldre kvinner komme offentlig til uttrykk? Jeg kan fint begrunne det filosofisk også om nødvendig.

Men i motsetning til Monsen er jeg bare en fattig transhomse på arbeidspraksistiltak. Hva i all verden hun skal med 400 000 i tillegg til fast lønn som statsstipendiat overgår min forstand.

Kritikk fra André Oktay Dahl i Dagbladet

Mindre balansert dekning hos Aftenposten

Sjekking og sånt

De gangene jeg har lyktes i denne sporten, har jeg opptrådt selvsikkert og tilsynelatende uten tvil. Det skemmende aspektet er når det er noe(n) man virkelig vil ha. Da blir det plutselig mer enn en lek – blodig alvor. Så lenge det bare er en lek, er jeg full av selvironi og humor. Når det ligger mer bak, blir jeg stum og sjenert og mindre beleven.