Lest: Kautokeino en blodig kniv

Lars Pettersson har skrevet en krim ganske etter min smak. Det er hans første, men forhåpentligvis ikke den siste. Den skildrer et miljø som er utypisk i kriminalromaner slik at man lærer noe nytt. Jeg opplever skildringa av det samiske og Kautokeino som balansert og nyansert, med forbehold om at jeg ikke har direkte kjennskap til noen av delene.

Boka får meg til å lengte tilbake til Tromsø. Skildringa av Kautokeino minner meg på turen med folkehøyskolen, der vi overnatta i campinghytter utenfor tettstedet og dro inn til hotellbaren på kvelden. Jeg har også besøkt andre steder som nevnes i romanen; Skibotn, Karesuando, Kilpisjärvi. Jeg tror til og med at jeg kjente igjen noen karakterer.

Jeg forsøkte gjennom hele boka å finne det typisk samiske, det utprega, det som skiller den samsike kulturen fra den norske. Jeg fant det ikke. Reindrifta er selvsagt en typisk samisk næring, men de fleste samer har ingen tilknytning til den. Fordi slekta til dattera mi er kystsamisk er jeg mest interessert i den kulturen, så jeg forsøkte å finne noe som kunne omfatte også den.

Det romanen peker på som typisk samisk er viljen til å gå rundt grøten, snakke i koder bare de innvidde forstår, å sette familien og slekta foran individet, å definere enkeltmennesker i forhold til hvem de er barn av og i slekt med o.s.v. Alt dette er trekk jeg kjenner igjen fra min egen bondeslekt på Vestlandet, om enn svakere og uten et fremmed språk. Jeg kjenner det også igjen fra oppveksten i Jølster. For meg blir dette derfor ikke en roman om det typisk samiske, men om konflikten mellom dem som reiste bort og dem som ble igjen.

Romanen minner meg på hvor takknemlig jeg er for at foreldra mine reiste ut og fikk seg utdannelse slik at jeg er løsrevet fra en kultur som setter familien foran individet. Jeg har kjempet for mine valg i livet og kan ikke forestille meg hvor vanskelig det ville vært i en kultur der selve det å kjempe for sine egne valg er ansett som et svik i seg selv. Når jeg har møtt en slik kultur har jeg følt det klamt, klaustrofobisk og deprimerende.

Romanen er glimrende. Den etterlater meg ambivalent. For selv om kulturen og kodene er det motsatte av alt jeg er og står for, føler jeg minst like mye avsmak for det å tilhøre majoriteten, kolonimakten. Tidligere har jeg skrevet en del om det samiske; i Kulturkrasj innad i Norge og i Ut av skapet: Wannabe-same, og jeg har også gjort halvhjertede forsøk på å lære meg samisk.

På noen måter er jeg utprega moderne og urban: Jeg foretrekker mennesker som snakker rett ut, som er åpne og ærlige, og jeg ønsker å være slik selv. Jeg nekter å fanges inn av grupper som krever total lydighet og lojalitet, enten det er religiøse sekter eller tradisjoner basert på slektskap. Jeg er tettere knytta til venner enn til familien. Jeg motsetter meg forsøk på sosial kontroll og foretrekker å ikke kjenne naboene mine.

Det vil selvsagt ikke si at jeg mener alle bør være som meg. Uten bosetting i bygde-Norge stopper byenes matforsyning og byene vil befolkes av mennesker som egentlig ikke ønsker å bo her, mennesker som tar med seg sin kultur for sosial kontroll og merkelige sosiale koder. I den sammenhengen er det fullstendig likegyldig om etnisiteten er samisk, norsk eller pakistansk. Ja, la oss anvende norsk distriktspolitikk også internasjonalt!

Jeg vil ha en diagnose!

(Overskriften er selvsagt satt på spissen. Det er ikke slik at jeg vil ha en hvilken som helst diagnose for enhver pris. Jeg vil bare ha fram at diagnoser kan være kjekt å ha.)

Mange er motstandere av diagnoser. Ikke til alle diagnoser selvsagt, bare alt som smaker av ADHD og psykofarmaka og psykiatri. Diagnoser for brukne ben og innvollsorm er derimot helt ok. I transsammenheng er mange motstandere av at transseksualisme (eller kjønnsdysfori som det kommer til å bli kalt) er en diagnose. En del er mer revisjonistiske og kan godta at det er en diagnose, bare den ikke er psykisk.

Jeg forstår ikke helt problemet. Det er åpenbart knytta en del stigma til psykiatriske og nevropsykiatriske diagnoser, men fordommene forsvinner ikke selv om man fjerner diagnosene. Problemene som diagnosene beskriver forsvinner ikke bare fordi de mangler navn.

Tvert imot hjelper det mange å få et navn på det de sliter med, spesielt når problemet virker uhåndgripelig og lite konkret. Jeg vil gjerne ha navn på alt, ord for alt jeg føler og tenker, kunne gjøre meg forstått. Uten språket ville jeg miste mening. Det å sette ord på ting som ikke har ord fra før, er motivasjonen for at jeg skriver dikt og utgir dem.

Jeg tror det er to fundamentalt forskjellige erfaringer som gjør at vi ser så forskjellig på diagnoser. Noen opplever at diagnoser er noe som tres nedover hodet på dem uten at de selv har noe de skulle sagt. Diagnoser som gjør at de blir fremmede for seg selv og for andre. Det ligner overgrep.

Min erfaring er en helt annen. Jeg har kjempet for å få diagnosen transseksualisme (uten å få den fra “riktig” instans, men jeg har den) fordi jeg mener at den beskriver noe av det jeg sliter med, og trenger den hjelpen som tilbys sammen med diagnosen (hvis man får den fra “riktig” instans…). Det resulterte riktignok i at jeg fikk påprakka en diagnose jeg ikke ville ha (uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse).

Depresjon er en annen diagnose som jeg har og mener at jeg trenger. Jeg ville ikke vært mindre deprimert uten diagnose, men hvis ordet depresjon (eller synonym) ikke fantes, ville jeg sikkert tenkt at jeg var lat og blitt enda mer deprimert i forsøket på å ta meg sammen. Jeg forsøkte faktisk den varianten før jeg fikk diagnosen, og må si at det eksperimentet var direkte skadelig.

Exciting new year!

I’ve finally got some work done on translating my poems to english! We are a group working in Google docs. It is a great experience and I’ve learned more about the english language these past few days than I ever did in one school year.

The last year, I was ill a lot and had so many concerns about non-literary things. Now I finally feel ready to write and let my texts meet the public again. One of the most rewarding experiences of 2012 was a visit to a highschool/college (don’t know what word best describe the Norwegian “videregående”). The students sat spellbound for two hours, listening to my reading and talk. They also asked a lot of questions, about both writing and transgender issues.

I think I need to make the writing and publishing of a new book of poems my priority this year. Although I love the publisher of Frikar and Framandkar, I probably have to look for another one for the third book in this triology. And then there is this more concept-poetry idea that I’ve been working on.

I’m also exploring other art forms; acrylic painting and performance. Poetry is for me more than a form, more like a feeling, a need to express.

All of these exciting things would never be possible without my good friends. Thank you!

Jeg er her fortsatt – 35år

For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt.

På noen måter har mye skjedd på disse 5 åra:

• Jeg har gitt ut to bøker
• og påbegynt mange fler
• Jeg fikk begynne på testosteron uten Rikshospitalets medvirkning
• og klarte å betale for puppefjerning takka være arv.
• Jeg flytta til Oslo og har bodd her de siste 4 åra
• Jeg fikk mulighet til å starte LLHs transarbeid og gjøre mye som var viktig der.

På andre måter har livet mitt stått litt stille. Jeg sitter her som utgitt forfatter med fullskjegg, men håpet, uskylden og troen på menneskeheten kom aldri tilbake etter trans-utredninga. De blei bytta ut med angst og en bitterhet som jeg ikke lenger klarer å skjule.

Jeg er ufattelig glad for de gode vennene jeg har. Det er dem jeg har å takk for at de dagene som har gått har vært utholdelige. Jeg satser på å være her på 40- og 50-årsdagene mine også i alle fall, for jeg har ennå mange bøker som skal skrives, kamper som skal kjempes (hvis jeg orker), snegler som skal mates og avles, ei datter som jeg vil se vokse opp, mennesker jeg skal møte, dager som skal overleves.

Jeg er her fortsatt og jeg gir meg ikke så lett!

Intersex – mer enn kjønnslemlesting

I dag er det den internasjonale intersex-dagen. Tidligere har jeg skrevet om den rutinemessige kjønnslemlestinga som foregår ved norske sykehus. Det er fortsatt like opprørende at foreldre og leger kan skjære i småbarns kjønnsorganer uten annen grunn enn at de ser “unormale” ut.

Men disse barna er tross alt bare en liten del av alle personer med intersextilstand. Noen oppdager det først i puberteten fordi de utvikler seg annerledes enn andre. Noen finner det ut fordi de har problemer med å få barn. Noen er intersex uten å vite det. Det finnes utallige variasjoner av medisinske intersex-historier og mange varianter av annerledes biologiske kjønn. En ganske overfladisk gjennomgang:

• Kromosomer: Man kan ha for mange eller for få kjønnskromosomer. Og de kan være sammensatt på ulike måter: X (Turners tilstand), XXX, XXY (Klinefelters tilstand), XYY. Hos noen har ikke alle cellene i kroppen samme kromosomsammensetning. Y-kromosomet kan være aktivt eller passivt.
• Hormoner: Uavhengig av kromosomer kan kroppen mangle evnen til å produsere kjønnshormoner, eller produsere for lite. Kroppen kan dessuten være ufølsom for ett eller flere hormoner som trengs for å utvikle seg “normalt”. Hormonpåvirkning før fødselen kan også få utypiske resultater.

Det er slett ikke alltid at kjønnsidentiteten henger sammen med kromosomer og/eller hormonproduksjon. Tenk om alle intersex-folk (ca 2%) kunne gå sammen om å kjempe mot kjønnslemlestelse og andre overgrep mot gruppa! For jeg liker ikke å kjempe på andres vegne. Intersex-folk må ta ordet selv, så kan vi andre hjelpe til.

Wikipedia(eng) har en god artikkel som går litt mer i dybden.

Intersex.no er en side under oppbygning i regi av LLH OA (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, Oslo og Akershus). Flott initiativ med kontaktinfo til folk som kan mer enn meg.

Jeg har ikke fullstendig oversikt over temaet intersex og de ulike variantene, men tar det opp fordi jeg mener det er viktig. Jeg omtaler konsekvent intersex som en tilstand og ikke som syndrom, fordi jeg mener at intersextilsatnder er en naturlig del av kjønnsmangfoldet og ikke trenger å være noe man lider av. Av samme grunn, og fordi det er et begrep som gir leger all definisjonsmakt, bruker jeg ikke DSD – Disorders of Sexual Development.

Mere, mere!

Ja! For et kick! I går var jeg på mitt aller første skolebesøk som forfatter. Og fy flate så gøy det var! Foran et bortimot fullt auditorium (nesten 100 elever) fikk jeg lese opp dikta mine, svare på spørsmål og fortelle om trans og skriving.

Det er langt mellom oppdraga mine og fram til nå har Den kulturelle skolesekken vært en lukka verden. Derimot har jeg hatt dikta mine på pensum på Universitetet i Bergen (2010), så jeg klager ikke. Det er bare det at jeg liker denne delen av forfatterlivet så utrolig godt, og får tilbakemeldinger på at jeg gjør det bra.

Jeg hadde helt glemt hvor gøy det er. Elever på videregående er kanskje mitt favorittpublikum, selv om jeg nok egner meg for ungdomsskoleelever også (selv om de sikkert fniser mer). De hørte etter hva jeg sa og stilte reflekterte og nysgjerrige spørsmål både om trans og om skriving. Voldsom applaus og skryt fra lærerne fikk jeg også.

Etterpå var nok alle ganske slitne, i alle fall jeg. Kanskje det ligner den følelsen treningsfolk påstår at de har etter ei treningsøkt? Jeg fikk sagt alt jeg hadde tenkt å si (+ litt til) og nesten alt jeg burde sagt. I andre sammenhenger (spesielt i media) kan det plage meg at jeg ikke får sagt alt jeg vil si, at jeg ikke helt får tid til å komme til poenget og at resonnementene ikke får utfolde seg skikkelig. To skoletimer var egentlig akkurat passe.

I tilfelle noen av de involverte stikker innom vil jeg benytte muligheten til å takke:

• Forfattersentrum for å ha anbefalt meg
• Lærerne for å være modige og engasjerte
• Elever på restaurantfag for den veldig gode brasilianske kjøttpølsa som gjorde meg stappmett før opptredenen
• Elevene som hørte på
• og spesielt de som stilte spørsmål

Jeg skulle gjerne gjort det der en gang i uka. Da hadde jeg sikkert ikke trengt antidepressiva. Så håper jeg at det i alle fall vil skje igjen at jeg får et oppdrag på en videregående skole, og at søknadsskjemaene for DKS blir såpass enkle at jeg skjønner meg på dem.

Åpenhet og komplikasjoner

Jeg har valgt å være 100% (og vel så det) åpen om at jeg er trans. Hovedårsaken er at jeg ville hatt store problemer med å skille mellom hvem som visste og hvem som ikke visste. Det ville blitt for komplisert å leve skjult. For meg er åpenheten så naturlig at jeg ofte glemmer at andre kan ha gode grunner til å leve skjult.

Nå har jeg gjort det igjen. På Facebook. I en kommentar til et bilde dukka det opp et transord. Sånt har skjedd før, og jeg er rimelig sikker på at det vil skje igjen. Dessverre. Jeg har valgt å gjøre mitt liv enklere, og har heller ingen gode grunner for å komplisere det ved å leve skjult. Men jeg kan ikke velge å gjøre andres liv “enklere” på min måte.

Egentlig kan det sammenlignes med ikke-transfolks forhold til transfolk: Vi kompliserer dette med kjønn. Noen kompliserer det lite, d.v.s. identifiserer oss som kvinner eller menn, mens andre lager større komplikasjoner ved å insistere på flere enn to kjønn, eller ingen i det hele tatt.

Jeg velger ofte å leve som om verden var perfekt fordi alternativet er deprimerende og angsskapende. Da må jeg også respektere at andre lever tettere på virkeligheten enn det jeg gjør.

Uansett må vi godta at andre er ulike oss og innretter liva sine på måter som gjør det bittelitt komplisert for oss. At vi tenker oss om en ekstra gang før vi kommenterer på facebook eller forteller noe til felles kjente, burde være selvsagt. Og ellers får vi be om unnskyldning så godt vi kan og jobbe for at virkeligheten en dag blir i stand til å takle 100% åpenhet.

Oppreisning

I dag fikk jeg kjenne hva oppreisning er, i alle fall en forsmak. Det handler om å bli sett, ikke lenger oversett, feid under teppet. Det er en utrolig god følelse.

De som gjør urett vil ofte bruke mye energi på å benekte, bortforklare, bagatellisere det som har skjedd. Det kan være et like alvorlig overgrep som det som opprinnelig skjedde. Hvis det får pågå lenge nok, begynner den uretten har gått utover, å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning. Kanskje var det bare rett og rimelig? Kanskje fortjente jeg det? Kanskje er det meg det er noe galt med? Kanskje dette hører med? Kanskje jeg misforstod? Kanskje jeg husker feil? Kanskje, kanskje – kanskje lever jeg i en parallell virkelighet inni mitt eget hode, kanskje er jeg skikkelig alvorlig gal?

Noen av oss gjør alt vi kan for å forsvare oss mot sånne tanker. Vi skjønner at de kan komme til å ødelegge oss. Vi forsvarer oss med nebb og klør mot sånne antydninger fra andre, men hører dem oftest fra oss selv. Kanskje benekter vi at de finnes. Inntil den dagen noen sier at “ja, det ble gjort urett mot deg”. Først da skjønner du at disse tankene har vært der, kanskje i mange år. Det er en skremmende og frigjørende innsikt.

Først etterpå kan du begynne å stable livet ditt på beina igjen. Du har håp om at du ikke er totalt ødelagt for evig og alltid, at  det som ble gjort galt kan gjøres rett.

Please cry for me, Argentina!

Dear Argentinian Embassy,

I hereby wish to apply for political asylum in Your highly developed country. In my homeland, I belong to a minority who is denied medical treatment and correct papers of identification. I’m an illegal man in the eyes of the Norwegian state. It  is my hope that Argentina will be my new homeland.

Kind regards,

Tarald Stein

(P.S. Unfortunately I can’t afford the plane ticket (I’m an author), but if You could spare a one way ticket Oslo-Buenos Aires, it would be very apreciated!)

Argentina adopts gender identity bill

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien “de fleste”, men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre.

Aksept og komplekser

Jeg prøver å godta folk som de er, og synes at jeg klarer det relativt bra. Det er mye lettere nå når jeg i større grad aksepterer meg selv. Det hjelper også at jeg stort sett omgås med folk som aksepterer seg selv og også prøver å godta andre som de er. Aksept flyter lettest når det går begge veier.

Begrepet kjønnsoperert

Det er fint at man forsøker å komme de uvitende massene i møte ved å bruke et såpass enkelt ord. Det tror jeg må til. Samtidig får jeg en vond smak i munnen av det, ser flere problemer ved det og kommer aldri til å bruke det om meg selv.

1.  Det forutsetter at man godkjennes på Rikshospitalet eller klarer å skrape sammen den formuen som ellers trengs. Dermed støtter bruken av begrepet opp under Rikshospitalets autoritet. Og det trenger de ikke oss til å gjøre, uansett hva man ellers mener om dem.
2. Det impliserer at kirurgi er viktigere enn hormoner. For meg var hormonene livsreddende og viktigere enn mastektomien jeg betalte for i fjor. Dette til tross for at jeg hadde relativt store byller på brystkassen. Jeg sier ikke at operasjonen ikke var nødvendig og livsviktig den også, men testosteronet har betydd og betyr mye mer for meg.
3. Begrepet kjønnsoperert tolkes lett slik at det er EN operasjon som teller. Hvis jeg ville kunne jeg sikkert bruke begrepet om meg selv etter mastektomien, men jeg er usikker på om jeg ville bli forstått. Jeg klarer ikke å fri meg fra mistanken om at det er kastreringa det siktes til, eller evt. kirurgisk endring av de ytre kjønnsorganene. Og i såfall ser det ut til at jeg aldri blir “ferdig kjønnsoperert”.
4. I transkretser synes jeg begrepet stinker av en hierarkisk tenkning; at de som får hjelp eller har penger til å betale for den hjelpen de trenger er bedre enn resten. Og uansett min egen status vil jeg aldri delta i en slik kamp om å være “ektest”, “renest” eller “best”.

Kjønn på nett

I begynnelsen, det vil i denne sammenheng si ca. 2001, var det befriende med nettets anonymitet. Jeg fikk være mann så lange jeg var online, selv om jeg levde som heterofil kvinne i et langvarig forhold. Overalt ellers ble jeg stilt overfor krav til kvinnelighet, men på nettet kunne jeg være meg selv, slippe ut av kroppens fengsel.

Jeg trodde til og med at jeg kunne fortsette slik; som bare deltidsmann på nett. Det resulterte i den første navneendringa mi. Jeg tok et etternavn som også kan være et mannlig fornavn. Dette viste seg fort å ikke være nok.

Nå er det ofte omvendt. At de jeg diskuterer med ikke ser skjegget mitt eller hører den mørke stemma mi, gjør det åpenbart lettere for dem å holde fast ved oppfatningen av meg som “egentlig” kvinne. Det skyldes selvsagt delvis at jeg nå er 100% åpen med at jeg er trans. Likevel setter det ting i perspektiv. Jeg møter ikke lenger så mange fordommer ute på gata, men desto flere på nett.

Utfordring til Venstre

(Også lagt ut på Liberal.no)

Jeg regner med at dette spørsmålet blir gjenstand for en grundig debatt i Venstre, og at det ikke er gjort i en fei å komme fram til noen konklusjon. Noe av bakgrunnen for at jeg tok sjansen på å melde meg inn i Venstre, var mine erfaringer som transkjønna mann uten tilgang til behandling. Jeg har kjent konsekvensene av å sette et system foran enkeltmennesker på kroppen. Derfor har jeg veldig sans for slagordet “Folk først”.

Du tror kanskje at tvangssterilisering av minoriteter hører fortida til? Eller at abortkampen ga alle nordmenn rett til å bestemme over sin egen kropp? Les videre!

Kroppens fordeler

Jeg er som kjent slett ikke fornøyd med denne kroppen som min representant i verden, ettersom den systematisk og konsekvent prøver å framstille meg som noe jeg ikke er. Det har jeg skrevet en del om tidligere, så jeg hopper over det denne gangen.

For denne kroppen har helt klart sine fordeler. Jeg hadde et svært ublidt møte med en av Oslos gater her om dagen, noe som blant annet resulterte i et brukket bein inne i høyrehånda. Det er med store smerter jeg nedtegner denne hendelsen i bloggen.

Ideelt sett burde kroppen ha vunnet over asfalten og reist seg uten en skramme, men vi lever som kjent ikke i en ideell verden. Noe av det jeg liker med kroppen min er at den sier i fra. Jeg har ikke drukket melk på et par måneder av den enkle grunn at jeg ikke har hatt lyst på det. I dag fikk jeg plutselig veldig lyst på melk. Først etterpå kom jeg på at kroppen trenger kalsium til å gro beinet, et stoff som altså finnes i melk.

Dersom dette var første gang kroppen skapte lyst på en matvare i hjernen ut fra et akutt behov i kroppen, ville jeg avskrevet det som en tilfeldighet. Det har jeg gjort før. Jeg har generelt vært veldig flink til å ikke lytte til kroppen min, siden den har løyet både til meg og mine omgivelser. Likevel har det dannet seg et mønster av hendelser som tilsier at den av og til forteller sannheten; om graviditet, om D-vitaminmangel, om lavt jern-nivå (ikke i følge medisinen, men i forhold til hva kroppen er vant til) m.m.

Jeg prøver nå å venne meg til å lytte mer til kroppen min. Den går nå på drivstoffet testosteron som man kan si er et langsomtvirkende sannhetsserum. Dette drivstoffet er åpenbart mer velegnet enn det opprinnelige østrogenet.

Tabloid prosjekt

Herved lanserer jeg min nye blogg, der jeg følger i Harald Hårfagres hårete spor og lar skjegget gro for å samle kroppen til ett rike:

Tarald “Skjeggfagre” lar skjegget gro til livmor og eggstokker er en saga blott. Dette bildet er tatt i et skeptisk øyeblikk like før jeg barberte meg for siste gang på leenge.

Jeg kommer selvsagt til å fortsette å blogge her om forfatterliv og annet liv, men alt som er relatert til ansiktshår vil fra nå av havne hos Skjeggfagre. Etter hvert som skjegget blir synlig gjennom kameralinsa, vil det dukke opp bilder av dette.

Praksis

De siste månedene har jeg deltatt på et NAV-tiltak for å få vurdert min arbeidsevne. Jeg har strittet imot det ideologiske språket rundt dette, slitt med å undertrykke fluktrefleks og humoristisk sans. Det var derfor en lettelse da jeg endelig kom i gang med å gjøre noe.

lhbT – gode intensjoner

I et halvt tiår har LLH offisielt inkludert transfolk. Inkluderingen har kommet ganske langt sentralt, men i undergrupper og fylkeslag har det gått heller treigt. Nå skal jeg ikke ta for meg de reaksjonære enkeltpersonene som er imot denne inkluderingen. Det skal handle om alle dem som så gjerne vil, men ikke får det helt til.

Følgende formulering er typisk for disse: “Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sin legning/seksuelle orientering.” Hva er galt med den?

Generelt i samfunnet er det ikke seksuell orientering som skaper problemer for transfolk. Faktisk vil jeg gå så langt som til å si at det heller ikke er tilfellet for mange lesber og homser. Derimot opplever vi fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av våre kjønnsuttrykk. Homofobi dreier seg i stor grad om aversjon mot menn som uttrykker femininitet (for eksempel ved å kysse en mann) eller kvinner som uttrykker maskulinitet (selv om dette er litt mer akseptert). Transfobi dreier seg i stor grad om samme aversjon, men forsterket av folks frykt for det de ikke vet noe om og ikke forstår.

Jeg vil derfor foreslå at LLH og andre “homo”-organisasjoner som ønsker å inkludere transfolk erstatter “legning/seksuell orientering” med “kjønnsuttrykk”.  Lesbiske, homofile, bifile og transfolk opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sine kjønnsuttrykk (og evt. seksuelle legning).

Jeg har personlig bare opplevd diskriminering på grunn av min seksuelle orientering ett sted; Rikshospitalet. Det er så langt bare staten som har diskriminert meg på grunn av min kjønnsidentitet. Derimot har jeg møtt en del negative holdninger da jeg ble sett som en maskulin kvinne og nå som en feminin mann – altså på grunn av kjønnsuttrykk.

I parade for mangfoldet

I helga var jeg i Bergen og deltok blant anna i paraden under Homodagene. Lederen i LLH Bergen og Hordaland holdt ved avslutninga en liten tale. Han sa mye fint, og jeg har forstått at han gjør en god jobb som leder. Men han sa en ting jeg reagerte sterkt på: At vi gikk i paraden for å vise at vi er som alle andre.

I stedet for å styrte opp på scena, rive til meg mikrofonen og protestere, bestemte jeg meg for å blogge om det. Jeg gikk nemlig slett ikke i paraden for å vise at jeg er som alle andre. Ingen er som alle andre. Derimot gikk jeg i paraden for å bidra til å vise mangfoldet; at mennesker kommer i alle mulige sammensetninger og varianter.

Et bryllup i protest

Jeg har fått med meg at et heteropar i Storbritannia gifter seg, selv om jeg lar være å følge med. Svært mange andre ser derimot ut til å følge med på dette. Så jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å lage et innlegg om bryllup.

Jeg var aldri av den typen som drømte om det storslagne bryllupet da jeg var liten. Jeg så egentlig aldri for meg at jeg skulle gifte meg, og det har jeg heller ikke gjort. Men jeg har vurdert det alvorlig ved i alle fall en anledning.