Skjærsilden

Jeg vet ikke om katolisismen har beholdt ideen om skjærsilden. I alle fall er det lenge siden ideen hadde noen særlig utbredelse i Norge. I den tradisjonelle, religiøse forståelsen altså.

Skjærsilden er ideen om at man ikke kommer direkte fra jorda til himmel eller helvetet, men at det finnes et mellomstadium hvor man utsettes for prøver og pinsler i en ventetid som virker uendelig. I dag har legevitenskapen på mange områder overtatt denne funksjonen. I stedet for å utsette prøvelsene til man er død, har de bestemt seg for bringe skjærsilden inn i det ene livet de kan bevise at eksisterer.

Så det er kanskje ikke så rart at man må gå rundt minimum et år som et åpenbart misfoster, mens det man vil er å får være seg selv. Det finnes nemlig noe som kalles Real Life Test (eller R.L. Experience). Man skal i et år bevise for legene at man mener alvorlig at man vil være seg selv. I desperasjon er man selvsagt beredt til å gjøre alt som kreves, uansett hvor ydmykende eller utmattende det er. Alternativet er uansett verre; å leve som kvinne. (Ja, jeg vet at det finnes mennesker som trives med det, som aldri tenker over det. Jeg er imidlertid satt ut av stand til å forstå det.)

Mens man med ganske vilkårlige mellomrom blir tilkalt for å svare på spørmål om alt fra sitt sexliv til karrieremuligheter, skal man altså samtidig bekjenne for verden hvilket misfoster man er. Omverdenen tvinges til å se et intetkjønn, et patetisk vesen som går rundt i forgjeves håp om å bli ansett som mann til tross for pupper og kvinnestemme (for å nevne de mest åpenbare).

Disse legene forteller gjerne at de er der for å hjelpe deg. Skjærsilden var da også konstruert for å hjelpe folk til å bevise at de hørte til i himmelen og ikke i helvetet. Dessuten er det visstnok et visst dannelsesperspektiv i det; RLT skal hindre at folk tar smertefulle operasjoner og pådrar seg en penislignende tingest bare for morroskyld. Og sånt går selvsagt ikke an. Derfor må man bevise at man er et såkalt stabilt menneske som utstår den nest værste torturen man kan tenke seg i desperasjon etter å få en diagnose, et hormon, operasjoner. (Den verste torturen ville selvsagt være å fortsette i en kvinnekropp.)

Det var dagens preken.

Gjenkjennelse

Av og til er det godt å ikke være helt alene. Av og til er det godt å høre at andre har tenkt eller skrevet noe man kan kjenne seg igjen i. Av og til er det godt å ha f.eks. Leonard Cohen:

Jeg ba min far; jeg sa: Far, forandre mitt navn.
Det jeg bruker nå
er dekka av frykt og forakt
og feighet og skam.

Han sa: Jeg stengte deg inni denne kroppen,
jeg mente det som en test.
Du kan bruke den som våpen,
eller til å gjøre noen glad.

Så la meg starte om igjen, gråt jeg,
vær så snill å la meg begynne på nytt,
denne gangen med en skjebne mer rettferdig,
jeg vil ha ei rolig ånd.

Jeg snudde meg aldri bort, sa han,
jeg gikk aldri min vei.
Det var du som bygde tempelet,
det var du som dekka til mitt ansikt.

Og må denne sangens ånd
må den reise seg ren og fri.
Må den bli et skjold for deg,
et skjold mot fienden.

(Leonard Cohen: Lover, lover, lover. Refrenget utelatt. Min oversettelse)

Konfirmant-time

Ja, i går var jeg på konfirmantundervisning. Nei, jeg har ikke tenkt å konfirmere meg en gang til. Derimot var jeg invitert som fjortissenes intervjuobjekt. Det gikk veldig bra, selv om enkelte spørsmål er litt ubehagelige. Men jeg svarer jo på det meste og truer med å sende spørsmålet i retur. Jeg klarer nok ikke helt å sette grensa mellom det private og det jeg kan svare på. Mange ting som andre ville anse som helt ok, blir for private for meg, men jeg svarer likevel fordi ingen kan skjønne at det kan være noe problem. Så når jeg får spørsmål som mange ville anse som for private har jeg allerede overskredet mine egne grenser og har ingen igjen. Men det gjør meg ikke så mye, foreløpig i alle fall. Og så fikk jeg virkelig drevet litt folkeopplysning, og det føltes godt.

Et harmonisk menneske

I det siste har jeg flere ganger blitt slått av hvor forskjellige mennesker er. Og da tenker jeg ikke på utsida, men på hvor forskjellig vi kan reagere på de samme tinga. Hvor mange ulike måter det er å tenke og oppfatte omgivelsene på. Fascinerende! Og av og til irriterende.
Ting som jeg anser som bagateller, og bare såvidt registrerer før jeg fortsetter med mitt, kan være skikkelig viktige for andre.
Noen eksempler jeg har støtt på:
Skaphomser – hvordan orker noen å leve på den måten år ut og år inn? Spesielt i Norge
De sjenerte som knapt tør åpne munnen – hvordan tenker de? Åpenbart helt ulikt meg i alle fall.
Kristenfundamentalister  -  som kan påstå at kjærlighet er synd på bakgrunn av hva de elskende har mellom beina – hva i all verden foregår i hodene deres?
Kvinner som mener at barn er meningen med livet – hvordan er hjernen deres oppbygd?