Tvangsdialog – dialog som hersketeknikk

Hver gang ordet dialog nevnes får jeg pustevansker og kvalme. Jeg forbinder ordet med religiøse og intellektuelle overgrep. Min erfaring med dialog er altså ikke særlig positiv. Dialog foregår ofte slik:

Sett en gruppe som har makt sammen med en maktesløs gruppe. Gi dem kaffe og kaker og bli enige om at dette ikke er stedet for konfrontasjoner. Maktgruppen får ordet og ønsker (krever) respekt for at de tråkker på de maktesløse (det sies selvsagt ikke på den måten, men pakkes tilstrekkelig inn til at ingen reagerer). Den maktesløse gruppen minner seg selv om at dette ikke er stedet for konfrontasjoner, tygger kaker og holder kjeft. Kanskje mumler man litt til sidemannen som er like maktesløs. Det erklæres at dialogmøtet var en suksess som  må gjentas. Partene går hjem. De maktesløse føler seg enda mer maktesløse og har en nagende følelse av at de har sagt ja til å bli tråkka på. Maktgruppen føler seg svært tilfredse og edelmodige – de har gjort en god gjerning, gått i dialog med utskuddene. Dersom noen av de undertrykte ytrer seg kritisk blir man stemplet som vanskelig og konflikthissende (ja, den personen er ofte meg).

Mine erfaringer er henta både fra kristenliv (økumenikk) og politikk. Dialog ser ut til å fungere på samme destruktive måte uansett hvilken sammenheng det brukes. Det som ofte mangler er en maktanalyse. Du kan ikke sette de herskende i samme rom som de undertrykte og forvente ekte dialog uten konfrontasjon. (Ja, for dialog er egentlig noe fint noe. I alle fall i teorien.)

For å komplisere det hele ytterligere råder det sjelden enighet om hvem som har makten og hvem som ikke har den. En dialog burde kanskje begynne nettopp der. Det trengs ofte en analyse av maktforholdene, en analyse som begge parter skal bidra til og kunne kjenne seg delvis igjen i. Og så må vi nordmenn lære oss at av og til nytter det ikke å late som om alle er enige og glatte over konfliktene. Pek dem ut og analyser dem, og hvis mulig/ønskelig; legg dem til side  for kvelden.

Etter mine dårlige erfaringer holder jeg meg langt unna “dialog”. Jeg er ikke interessert i å la meg tråkke på, å la all tvil komme de herskende til gode. Men jeg ser poenget med ekte dialog, der mennesker møtes på tross av fundamentale uenigheter og ser det av Gud i hverandre (eller hva man nå kaller det i sekulære kretser). Inntil videre er det altså dialog i gruppe noe andre må ta seg av.

Inspierert av Yousef Assidiqs innlegg på Religioner.no

Jeg vil ha en diagnose!

(Overskriften er selvsagt satt på spissen. Det er ikke slik at jeg vil ha en hvilken som helst diagnose for enhver pris. Jeg vil bare ha fram at diagnoser kan være kjekt å ha.)

Mange er motstandere av diagnoser. Ikke til alle diagnoser selvsagt, bare alt som smaker av ADHD og psykofarmaka og psykiatri. Diagnoser for brukne ben og innvollsorm er derimot helt ok. I transsammenheng er mange motstandere av at transseksualisme (eller kjønnsdysfori som det kommer til å bli kalt) er en diagnose. En del er mer revisjonistiske og kan godta at det er en diagnose, bare den ikke er psykisk.

Jeg forstår ikke helt problemet. Det er åpenbart knytta en del stigma til psykiatriske og nevropsykiatriske diagnoser, men fordommene forsvinner ikke selv om man fjerner diagnosene. Problemene som diagnosene beskriver forsvinner ikke bare fordi de mangler navn.

Tvert imot hjelper det mange å få et navn på det de sliter med, spesielt når problemet virker uhåndgripelig og lite konkret. Jeg vil gjerne ha navn på alt, ord for alt jeg føler og tenker, kunne gjøre meg forstått. Uten språket ville jeg miste mening. Det å sette ord på ting som ikke har ord fra før, er motivasjonen for at jeg skriver dikt og utgir dem.

Jeg tror det er to fundamentalt forskjellige erfaringer som gjør at vi ser så forskjellig på diagnoser. Noen opplever at diagnoser er noe som tres nedover hodet på dem uten at de selv har noe de skulle sagt. Diagnoser som gjør at de blir fremmede for seg selv og for andre. Det ligner overgrep.

Min erfaring er en helt annen. Jeg har kjempet for å få diagnosen transseksualisme (uten å få den fra “riktig” instans, men jeg har den) fordi jeg mener at den beskriver noe av det jeg sliter med, og trenger den hjelpen som tilbys sammen med diagnosen (hvis man får den fra “riktig” instans…). Det resulterte riktignok i at jeg fikk påprakka en diagnose jeg ikke ville ha (uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse).

Depresjon er en annen diagnose som jeg har og mener at jeg trenger. Jeg ville ikke vært mindre deprimert uten diagnose, men hvis ordet depresjon (eller synonym) ikke fantes, ville jeg sikkert tenkt at jeg var lat og blitt enda mer deprimert i forsøket på å ta meg sammen. Jeg forsøkte faktisk den varianten før jeg fikk diagnosen, og må si at det eksperimentet var direkte skadelig.

Min klassereise – ovenfra og ned

Inspirert av Maddam vil jeg skrive litt om mitt perspektiv på sosiale klasser.

Oppvekst

Foreldrene mine gjorde klassereise den riktige veien; fra bønder og arbeidere til akademikere. Faren min er til og med prest og ble embedsmann (formelt sett utnevnt av kongen) da han begynte yrkeslivet. Det er ingen tvil om at jeg vokste opp i middelklassen. Jeg har to søstre, og begge har tatt lengre akademiske utdannelser. Den ene har en akademisk karriere, den andre i det private næringslivet.

Mine besteforeldre hadde ikke akademisk utdannelse og var ikke rike (men heller ikke fattige). Likevel leste de masse bøker, deltok i kulturlivet og var det jeg vil kalle opplyste mennesker (ja, jeg skjønner at det uttrykket avslører en viss overlegenhet). Nettopp denne kulturelle kapitalen tror jeg var nøkkelen til mine foreldres klassereise.

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien “de fleste”, men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre.

Begrepet kjønnsoperert

Det er fint at man forsøker å komme de uvitende massene i møte ved å bruke et såpass enkelt ord. Det tror jeg må til. Samtidig får jeg en vond smak i munnen av det, ser flere problemer ved det og kommer aldri til å bruke det om meg selv.

1.  Det forutsetter at man godkjennes på Rikshospitalet eller klarer å skrape sammen den formuen som ellers trengs. Dermed støtter bruken av begrepet opp under Rikshospitalets autoritet. Og det trenger de ikke oss til å gjøre, uansett hva man ellers mener om dem.
2. Det impliserer at kirurgi er viktigere enn hormoner. For meg var hormonene livsreddende og viktigere enn mastektomien jeg betalte for i fjor. Dette til tross for at jeg hadde relativt store byller på brystkassen. Jeg sier ikke at operasjonen ikke var nødvendig og livsviktig den også, men testosteronet har betydd og betyr mye mer for meg.
3. Begrepet kjønnsoperert tolkes lett slik at det er EN operasjon som teller. Hvis jeg ville kunne jeg sikkert bruke begrepet om meg selv etter mastektomien, men jeg er usikker på om jeg ville bli forstått. Jeg klarer ikke å fri meg fra mistanken om at det er kastreringa det siktes til, eller evt. kirurgisk endring av de ytre kjønnsorganene. Og i såfall ser det ut til at jeg aldri blir “ferdig kjønnsoperert”.
4. I transkretser synes jeg begrepet stinker av en hierarkisk tenkning; at de som får hjelp eller har penger til å betale for den hjelpen de trenger er bedre enn resten. Og uansett min egen status vil jeg aldri delta i en slik kamp om å være “ektest”, “renest” eller “best”.

Tabloid prosjekt

Herved lanserer jeg min nye blogg, der jeg følger i Harald Hårfagres hårete spor og lar skjegget gro for å samle kroppen til ett rike:

Tarald “Skjeggfagre” lar skjegget gro til livmor og eggstokker er en saga blott. Dette bildet er tatt i et skeptisk øyeblikk like før jeg barberte meg for siste gang på leenge.

Jeg kommer selvsagt til å fortsette å blogge her om forfatterliv og annet liv, men alt som er relatert til ansiktshår vil fra nå av havne hos Skjeggfagre. Etter hvert som skjegget blir synlig gjennom kameralinsa, vil det dukke opp bilder av dette.

Ut av skapet: Folkelig

Denne satt langt inne altså. Det er på tide å innrømme at jeg er folkelig, mannen i gata. Jeg liker nemlig ikke sushi. Jeg har ikke en gang turt å smake. Jeg liker ketchup og grillkrydder. Og ikke liker jeg rødvin. Jeg drikker cola og hater caffelatte. Dessuten synes jeg mye norsk samtidslitteratur er uinteressant og for lite opptatt av å selge bøkene og sjelene sine. Jeg leser krim. Dyre merkeklær har jeg ikke, og handler en del på Dressmann. Jeg er stolt over å ha blitt intervjua av Se og Hør og Cupido (i anledning lanseringa av Framandkar). Jeg røyker. Drikkemønsteret mitt er typisk norsk. Jeg forakter politiske broilere og politikere som ikke eier virkelighetskontakt. Det enkle er ofte det beste. Jeg spiser gjerne pølse med brød. Mora mi lager gode kjøttkaker.

Se også “Ut av skapet: Kulturelite”

Født i feil kropp?

Begrepet gir meg en vond smak i munnen, men det har hendt at jeg har brukt det selv. Det beskriver langt på vei erfaringen av å ha en kropp som lyver om deg. Det er lett å ty til når man skal forklare transerfaring for ikke-transpersoner. Likevel er ideen om å bli født i feil kropp problematisk.

Ja til distriktspolitikk – nei til bygdefolk i byen

(I dette innlegget betegner “bygdefolk” først og fremst en personlighetstype eller sinnstilstand som ofte gjennfinnes hos mennesker i spredtbygde strøk.)

Jeg har sikkert sagt det før, men jeg er tilhenger av bosetting i spredtbygde strøk. Folk som absolutt vil bo på bygda burde få statsstøtte direkte. Bygda er det moderne Norges versjon av helvete og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at noen vil bo der (inkludert mine egne foreldre).

Identitet: Avviker

Jeg har aldri forstått normaliteten eller drømmen om å være vanlig. Innimellom har jeg forsøkt å forstå ved å late som jeg er normal, men det er anstrengende og nytteløst.

Å identifisere seg som avviker er en lettelse. Man unngår en rekke krav og forventninger ved å være avviker. Jeg er ikke særlig begeistra for krav og forventninger, så dette passer meg bra.

Rus

Nei, jeg selger ikke heroin til småunger. Faktisk går det flere år mellom hver gang jeg inntar et illegalt rusmiddel eller er til stede der det skjer, og jeg kan garantere at dette ikke var utløsende årsak til mine depresjoner. Jeg lever en beskytta tilværelse. Likevel er jeg tilhenger av avkriminalisering av rus(mis)bruk. Hvorfor?

Ytringsfrihet

Det finnes meninger som er så uglesette i vårt samfunn at få tør å stå for dem offentlig. Ideen med ytringsfrihet er ikke det samme som fravær av konsekvenser, men konsekvensene bør etter mitt syn stå i forhold til (språk)handlingen. Og det må gå an å føre en debatt om barnevern, psykisk helse eller narkotikapolitikk uten personangrep.

Gode grunner til å være singel

Valentinsdag er noe dritt. Den har som eneste mål at butikkene skal tjene penger på at folk føler seg pressa til å være romantiske. Jeg har som vanlig ikke noe særlig penger å bruke på tull og tøys, så da er det jo bra at jeg ikke har kjæreste heller.

Jeg er dessuten ikke særlig romantisk. Det har hendt at jeg har følt for å late som eller anstrengt meg for å bli mer romantisk, men det funker sjelden. Ærlighet og kjærlighet varer lengre enn romantikk, mener jeg.

Ubevegelige kjønnsorganer

Man skal ikke svare på intime spørsmål eller dele ting som svært få trenger å vite. Det er konvensjonen. Siden jeg er kroniske ukonvensjonell, kommer her en kraftig dose TMI om valg av kjønnsorganer. Ganske hypotetisk, ettersom jeg blei nekta å få bestemme over min egen kropp. Med forbehold om at det er lov å ombestemme seg.

Mobbing – opprettholdelse av normer

Atter en gang engasjeres offentligheten mot mobbing. Det er så fint med saker som alle kan være enige om, som at mobbing må utryddes. Og som vanlig fylles jeg av ambivalente følelser.

Kjønnsskifte kurerer fobi

Ja, det funka for meg, så hvorfor ikke prøve?

Av og til blir jeg litt lei av alternativ-maset. Altså, jeg er vel forsåvidt alternativ jeg også. Poenget er at vi er forskjellige. Det som fungerer for den ene, fungerer ikke nødvendigvis for den andre.

Ærlig avviker

Jeg føler meg ofte veldig heldig. For eksempel når jeg leser på Magnhilds antiblogg om venner. Riktignok kan jeg ikke kalle meg vellykka; jeg har verken kjernefamilie eller (fancy) jobb. Jeg opplever det som en enorm frihet. Jeg er fri til å være ærlig, til å bruke tid på det som interesserer meg og de menneskene jeg bryr meg om.

Meningen med Twitter – eller Twitter og klasse(kampen)

Bjørgulv Braanen har gjort det igjen; avslørt sin manglende forståelse i en leder i avisa Klassekampen. Denne gangen handler det om Twitter.

Nå er nok ikke jeg i Braanens målgruppe, ettersom jeg allerede har kommet ut som del av kultureliten (som forøvrig i skremmende stor grad leser Klassekampen). Likevel skal jeg avsløre et par punkter hvor han tar feil, i tro på at det som gjelder meg også gjelder flere.

Mindreverdighetskompleks styrer kulturdebatt

“Kultureliten” er en myte som brukes for å hindre debatt. “Folk flest” er også en myte, og kanskje farligere, siden den holder folket nede. “Folk flest”-myten er populær fordi den oppvurderer smak, verdier og livsstil. Dennes mytens budskap er at det du gjør/mener/tenker er bra, fordi mange andre  gjør/mener/tenker det samme.

Jeg ble veldig tidlig immun mot dette budskapet. I drabantbyen der jeg tilbrakte de seks første skoleåra mine var familien min annerledes. Faren min var (og er) prest, og mens mine venners familier prioriterte å kjøpe ting, prioriterte foreldra mine opplevelser. Vi hadde ikke bedre råd enn de andre i området, kanskje dårligere, men den tydeligste forskjellen var prioriteringene.

Ut av skapet: Kulturelite

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet “kulturelite” brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt “homse” tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.