Oppgave: Forlatte hus

Jeg elsker forlatte hus. Få ting setter i gang fantasien på samme måte. I dag kom jeg over denne lista over 30 forlatte steder i verden, med nydelige bilder:

Plukk ett av bildene og skriv historien om hvorfor stedet ble forlatt. Se gjerne bort fra det lille som finnes av informasjon om hva bildet forestiller og hvor det er tatt.

Etterpå kan du google stedet og kanskje finne ut hva som virkelig hendte.

Øvelse: Fortid – nåtid

Denne oppgaven blei laga til en som skriver i fortid og kvir seg for å bruke presens (nåtid):

Ta et avsnitt (eller en side) av teksten. Skriv den om til presens. La den hvile en time eller to. Les gjennom den. Hva forandret seg?
Om du absolutt vil ha den i fortid; skriv tilbake til fortid uten å se på den opprinnelige teksten.
Sammenlign de to fortids-tekstene. Hva er forskjellig?

I mange tilfeller blir forskjellene tydlige og stemninga i teksten ganske annerledes. Selv er jeg veldig glad i å skrive i presens og synes handlinga kommer nærmere på den måten. Ofte er det lettere å formulere seg kort og konsist i presens, og denne øvelsen kan derfor være fin hvis man trenger å korte ned teksten.

Erotikk og krim – litteraturens redning

På fredag var jeg på Krimfestivalen her i Oslo. Programmet, festivalmagasinet og de inviterte forfatterne var spennende. Noen overraska positivt, spesielt Val McDermid (som jeg leser, men begynner å bli lei av) og Torkil Damhaug. Det bekrefta mitt inntrykk av at de som snakker best om  skriving ikke nødvendigvis er de beste forfatterne.

Mange av forfatterne forholdt seg til den gamle diskusjonen om krim er fullverdig litteratur. Noen av dem følte at stemplet som krimforfatter var blitt en hemsko, mens andre dyrket sjangerens særtrekk.

Jeg tror at forfattere som er ute etter litterær kred bør finne seg andre sjangre enn krim. Kravene til hva som er god kriminallitteratur er annerledes og til dels strengere enn kravene til god kunstlitteratur.

Et av spørsmålene som ble stilt var om krim er litteraturens død eller redning. Jeg fikk dessverre ikke med meg den diskusjonen, siden den gikk på torsdagen, men jeg er tilbøyelig til å mene at den, sammen med erotikken, kan være redningen. Spenning og struktur er ofte mangelvare ellers i litteraturen (bare et inntrykk, siden det er lenge siden jeg leste andre romaner enn krim). Jeg tror mange forfattere ville hatt utbytte av å skrive eroitikk eller krim, der man har fastere rammer å forholde seg til – en slags prosaens bundne form. Jeg mener i alle fall at disse sjangrene har hjulpet min skriving.

I løpet av den ene festivaldagen min reflekterte jeg en del over hva jeg er ute etter når jeg leser krim:

Øvelse: Personkarakteristikk

Jeg har irritert meg over uendelige beskrivelser av klær, hår og interiør i krim, beskrivelser som ikke tilfører noen nye opplysninger. Etter mitt syn er det et tegn på at man ikke mestrer de korte, treffende beskrivelsene som kjennetegner god litteratur. Men jeg kaster stein i glasshus når det gjelder dette. Derfor skal jeg gjøre følgende øvelse:

Sitt på kafe. Observer den første (ukjente) personen som kommer inn eller går forbi. Finn ett trekk ved personens utseende som beskriver hens personlighet og skriv en liten tekst der du bruker observasjonen.

Gjenta, denne gang med fokus på en bevegelse.

Skriv en tekst der en etterforsker kommer hjem til en mistenkt. Bruk interiøret til å gi leseren inntrykk av om personen er skyldig eller uskyldig.

Skriv en liten tekst der du lar jeg-personen beskrive en annen person slik at det forteller mer om jeg-personen enn den beskrevne.

Lydbok, ebok o.s.v.

Det er på tide å ta grep om eget forfatterskap igjen. Derfor lanserer jeg nå et utdrag fra Framandkar som lydbok.

Kjøp her for 18kr!

buy

Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger om det fungerer.

Planer videre er:

• Fullversjons lydbok av Framandkar
• Lydbok av Frikar
• Begge som ebøker i ulike formater
• Ebok av mine samlede erotiske verker

I prosessen med å velge salgsløsning har jeg vært innom ørten betalingsløsninger som er for dyre (d.v.s. allle med faste kostnader uavhengig av salg), som ikke støtter nedlastbare varer eller som ikke tillater erotiske produkter (jeg tviler vel på om de ville oppdaga om  ei ebok på norsk var erotisk, men det er best å følge spillereglene). Valget falt til slutt på Sellfy.com som tilfredsstiller alle kravene mine bortsett fra at de ikke støtter norsk valuta. Jeg håper at det ikke hindrer noen i å handle! Jeg har nå alle rettigheter til bøkene mine og står dermed fritt til å gi dem ut samla, men jeg venter på å kunne inkludere Blodkar i en samleutgave.

Ellers er jeg i gang med oversettelse i håp om å få et engelskspråklig forlag på kroken. Blodkar (som jeg hadde tenkt å produsere og gi ut selv), er lagt på vent og vil sannsynligvis sendes til flere forlag før den evt. kommer bare som ebok. Jeg er inne i en ny giv når det gjelder ungdomsromanen min og jobber også med Tiltaksdikt (arbeidstittel). Nå må jeg snart få ferdig noe! I det siste har jeg malt en del og gleder meg til å stille ut med Skeive Kunstnere til sommeren. Det mangler altså ikke på ambisjoner og selvtillit, men akkurat nå bare gjennomføringsevne.

Gjennom en ørken av klisjéer – om å skrive kjærlighetsdikt

Jeg mener det er en grunn til at god litteratur om lykkelige mennesker som elsker hverandre er sjelden: Klisjéene står i kø rundt emnet og det er ufattelig vanskelig å beskrive lykke. Det finnes enormt mange variasjoner av ulykke og sorg, men kanskje bare en variant av lykke. Språk egner seg kanskje ikke til å beskrive kjærlighet.

Og så kommer valentinsdagen og alle (de plagsomt lykkelige) får behov for å skrive kjærlighetsdikt. I 2011 la jeg ut noen av dikta fra Frikar her. I år tenkte jeg å skrive litt om hvordan jeg gikk fram for å skrive gode kjærlighetsikt.

Først satte jeg meg ned for å skrive. Jeg skreiv så klisjéene og de ihjeltygde metaforene spruta. Det var til å grine av. Det blei fryktelig dårlig, men jeg ga meg ikke. Etter hvert skreiv jeg av meg klisjéene og begynte å erstatte dem med nye bilder, fant nye metaforer. Til slutt blei jeg faktisk fornøyd. Det tok lang tid og krevde at jeg tålte å se alt det elendige som jeg måtte skrive meg gjennom først. Egentlig mener jeg at det ikke er noen øvelse for nybegynnere, for man kan miste troen på sine litterære evner av mindre.

Som ellers lønner det seg å begynne med det konkrete. Det er detaljene som sammen utgjør en helhet som blir større enn hver del. Dette gjelder ikke minst når man skriver om kjærlighet. Og vær ikke redd for at det blir for privat, for spesifikt for akkurat deg og ditt forhold til at andre kan kjenne seg igjen. Her er et dikt fra Frikar som er konkret og likevel vekker gjenkjennelse hos svært mange:

Får eg sove i skuggen din
ryggen din mellom meg og verda
vakne i lyset ditt
blenda
enno ein gong

Ikke fortvil hvis du nå innser at du ikke rekker å fullføre prosessen på et par dager. De fleste kjærester vil være fornøyd med mindre god litteratur når den er skrevet direkte til dem. Hvis du forkaster hele diktsjangeren i denne omgang, kan du jo skrive en erotisk noveller til kjæresten. Her finnes noen tips om det. Og så kan du trøste deg med at du i alle fall slipper å ha en rekke utgitte dikt i ei bok som bare minner deg om et forhold som tok slutt og en kjæreste som viste seg å ikke være verdig dine lyriske lovprisninger. Tro meg; det suger!

Øvelse: Ubehag

Jeg tror at god kunst er tett forbundet med ubehag. Som den beste krimmen jeg har lest på mange år; Gillian Flynns Åpne sår. Det er riktignok mulig å skrive om ubehagelige emner uten at det blir bra, men en liten øvelse (eller to) kan man jo gjøre:

• Lag en hovedperson som skjuler noe for seg selv, noe hin ikke ønsker å vite noe om. Det kan være en ubehagelig hendelse eller et ubehagelig trekk ved en man er glad i. Skriv en samtale (trenger ikke bare å være dialog) der hovedpersonen tvinges til å oppdage dette ubehaget, men samtalen skal enten handle om en annen person eller et annet tema. Gjerne i en situasjon der hovedpersonen ikke kan si høyt hva hin tenker eller vise voldsomme følelser.
• Skriv om en person som prøver å holde noe hemmelig for å skåne et barn. Historien skal drives framover av anstrengelsene personen gjør for å avspore barnet fra å få vite om dette fra andre og å skjule den ubehagelige sannheten.

Øvelse: Det som ikke kan sies

Dette er oppgaver jeg har laga til meg selv. Jeg har vanskelig for å forholde meg til mennesker som ikke snakker rett ut i det virkelige livet. Når jeg lager litterære karakterer har de en tendens til å snakke rett fra levra alle sammen. Sånt blir det lite spenning av – og spenning er (ofte) det som driver en fortelling. Dessuten blir alle karakterene litt for like. Derfor er oppgavene som følger (og kanskje flere enn meg kan ha nytte av dem):

1. Skriv en kort novelle der hovedpersonen har noe å skjule. Denne hemmeligheten driver likevel historien og motiverer hovedpersonens valg. Legg inn antydninger som gir leseren en mulighet til å gjette hva det dreier seg om, men avslør det ikke (før evt. på slutten). Skaff en testleser og undersøk om det fungerte.
2. Skriv en dialog der to personer omtaler en hendelse som ingen av dem vil sette ord på.
3. Skriv en dialog der to personer omtaler noe de ikke vil sette ord på, men det viser seg at de ikke snakker om samme hendelse.

Man trenger ikke å gjøre alle øvelsene, og hvis man gjør alle kan man selvsagt selv velge rekkefølge.

Exciting new year!

I’ve finally got some work done on translating my poems to english! We are a group working in Google docs. It is a great experience and I’ve learned more about the english language these past few days than I ever did in one school year.

The last year, I was ill a lot and had so many concerns about non-literary things. Now I finally feel ready to write and let my texts meet the public again. One of the most rewarding experiences of 2012 was a visit to a highschool/college (don’t know what word best describe the Norwegian “videregående”). The students sat spellbound for two hours, listening to my reading and talk. They also asked a lot of questions, about both writing and transgender issues.

I think I need to make the writing and publishing of a new book of poems my priority this year. Although I love the publisher of Frikar and Framandkar, I probably have to look for another one for the third book in this triology. And then there is this more concept-poetry idea that I’ve been working on.

I’m also exploring other art forms; acrylic painting and performance. Poetry is for me more than a form, more like a feeling, a need to express.

All of these exciting things would never be possible without my good friends. Thank you!

Fortidens frihet

I flere år har det kommet en bekk av historiske kriminalromaner. Jeg er ikke særlig begeistra for de store komplott-romanene, der ikke-eksisterende religiøse sekter vever et mange hundre år gammelt nett. Derimot har jeg den siste tida lest Kurt Austs romaner om Thomas af Bouberg og Petter Hortten, og likt dem godt.

Jeg har tidligere klaga over alle politiromanene innen  krimsjangeren, samtidig som jeg har sett at dette er den mest realistiske formen for krim. Forbrytelser oppklares av politifolk; det er jobben deres.

Min mor liker ikke krim med for mye blod og gørr, og virker heller ikke overbegeistra for krim som løses av rettsmedisinere. Hun foretrekker Agatha Christie.

En løsning på disse problemene ved å skrive en realistisk, moderne krim, er å vende tilbake til ei tid før politiets oppfinnelse, før fingeravtrykk og DNA-tester. Det gir den tiltrengte friheten til å la mordene oppklares av andre enn politifolk. Det gir mulighet til å la mordet oppklares med tankens kraft, ikke mikroskopets.

Jeg kommer likevel ikke til å skrive historisk krim med det første. Det krever uhorvelige mengder research, noe som ikke er min sterkeste side. I tillegg skal man være forsiktig med å tillegge mennesker fra tidlere tider moderne menneskers tanker, noe som er fort gjort. Kan vi egentlig forestille oss hvordan det var å leve i en tid hvor verden først og fremst var et religiøst sted, og vitenskapen kun for spesielt interesserte?

En stor takk til Norsk Kritikerlag!

Jeg har fortsatt å være medlem av Kritikerlaget, selv om jeg ikke har skrevet noen anmeldelse på tre år. Takket være det medlemsskapet har jeg tilgang til skrivesalen på Litteraturhusloftet. Da jeg søkte om medlemsskap i Forfatterforeninga i fjor, hadde jeg planer om å melde meg ut, siden det er skjønnlitteratur jeg skriver for tida, og ikke kritikker. Men siden Forfatterforeninga ikke ville ha meg, beholdt jeg medlemsskapet i Kritikerlaget.

Og i dag overtok jeg dette lagets munkecelle på Litteraturhusloftet! Den er min til nyttår. Det var fantastisk å kunne låse seg inn i sitt eget avlukke! Jeg så ikke et levende vesen, bortsett fra Thorvald Steen som viste meg hvordan jeg måtte bruke nøkkelkortet også for å komme inn i kontorlandskapet.

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien “de fleste”, men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre.

Aksept og komplekser

Jeg prøver å godta folk som de er, og synes at jeg klarer det relativt bra. Det er mye lettere nå når jeg i større grad aksepterer meg selv. Det hjelper også at jeg stort sett omgås med folk som aksepterer seg selv og også prøver å godta andre som de er. Aksept flyter lettest når det går begge veier.

Snegledikt

Jeg kom over noen haiku-dikt av den japanske haiku-mesteren Issa:

little snail
inch by inch, climb
Mount Fuji!

 

the spring breeze
whistles through…
pond snail shells

Snegleinteressen min har også resultert i noen dikt. Her er fire dikt fra Framandkar (Tiden, 2008):

Pennen over papiret
snirklar seg i snigelskrift
let etter seg
skinande
slim

 

Under tunge steinar
ord eg ikkje kunne lyfte
kryp snigelen fram
med skal så tynt
som luft
som meg
framfor deg

 

Eg har sniglar i hendene
mjuke kroppar med egg og sperm
i eitt skal
slik eg har to kjønn i kraniet
eitt for fortid
eitt for framtid

 

I ei verd der to kjønn
får plass i eitt sniglehus
krølla saman i spiral
kryp eg ut og vert hann

 

Utfordring til Venstre

(Også lagt ut på Liberal.no)

Jeg regner med at dette spørsmålet blir gjenstand for en grundig debatt i Venstre, og at det ikke er gjort i en fei å komme fram til noen konklusjon. Noe av bakgrunnen for at jeg tok sjansen på å melde meg inn i Venstre, var mine erfaringer som transkjønna mann uten tilgang til behandling. Jeg har kjent konsekvensene av å sette et system foran enkeltmennesker på kroppen. Derfor har jeg veldig sans for slagordet “Folk først”.

Du tror kanskje at tvangssterilisering av minoriteter hører fortida til? Eller at abortkampen ga alle nordmenn rett til å bestemme over sin egen kropp? Les videre!

Utfordringer

Før møtet med redaktøren i går visste jeg altså at for å komme videre med manuset trengte jeg innspill fra andre. Møtet gikk veldig bra. Redaktøren hadde mye pent å si, og også konkrete forslag til hva som bør endres.

Jeg har en tendens til å overdrive og sette ting på spissen. Magefølelsen min sa at dette gjaldt ungdomsromanen også, men jeg klarte ikke å velge ut det viktigste og dempe resten. Jeg ville liksom ha med alt på en gang. Det har jeg fått god hjelp til å fikse, selv om det å gjøre det i praksis ikke blir lett. Jeg gleder meg til å sette i gang! Første deadline er 29.august.

Først skal jeg likevel lese ei bok jeg fikk av redaktøren; Jakten av Baroch Tendler.

Skriveliv i august: krim, ungdomsbok og fest

Denne uka har jeg to forlagsmøter. Det mest spennende er første møte med en redaktør på CappelenDamm om ungdomsbok-manuset mitt. I morra! Jeg er full av forventning og uro. Det er noen måneder sia jeg fullførte manuset, og jeg har ikke lest det etterpå. Jeg gleder meg til å komme et skritt videre mot utgivelse, for jeg tror det er den veien det går ganske uavhengig av morgendagens møte. Jeg gleder meg til å få vite hvordan teksten min kan forbedres.

Før møtet bør jeg ha teksten litt ferskere i minnet, vite hva jeg er villig til å kutte ut og hva jeg mener må være med. Det er skummelt å ta fram en tekst som har fått ligge litt. Tenk om jeg plutselig ser at den er helt bedritent dårlig? Tenk om jeg finner hundrevis av skrivefeil og inkonsekvenser som får meg til å angre på at jeg noen gang har sendt den fra meg? Tenk om hele handlinga egentlig er skikkelig teit og lite troverdig? Og jeg kjenner jo ikke redaktøren. Tenk om det er fullstendig kræsj? Så jeg trekker pusten dypt ned i magen og utsetter gjennomlesinga noen timer til.

Det andre møtet er på Tiden, med min faste redaktør der, og det er det andre møtet om krim-manuset. I løpet av sommeren skreiv jeg meg gjennom mesteparten av handlinga. Jeg vet hvor jeg skal, hva som skal skje, men har ikke skrevet alle scenene ennå. Likevel er det litt skummelt. Noe av det jeg har skrevet sjokkerte meg selv og jeg vet at jeg ikke kommer til å like å snakke om den delen. Og selv om redaktøren var positiv forrige gang, kan det jo være at jeg har spora helt av i skrivinga. Det hjelper mye at jeg kjenner ham fra før. Han har sett tekster som kanskje aldri burde sett dagens lys, uten at det har ødelagt hans tro på at jeg kan skrive noe bra.

Dikt for sorg

Dikta nedenfor er ment å brukes. Jeg ber likevel om at copyright respekteres, slik at diktene ikke siteres uten forfatterens navn (Tarald Stein).

 

Var dette
alt
Lat meg sjå lika
Eg vil identifisere
dei døde som meg sjølv

 

Tida kjem ikkje
Blomane vert plast
samlar støv
Natt vert ikkje
skild frå dag
Dagane strekkjer seg
ut av kalenderen

 

Gå langsomt gjennom orda
Gå langs setningene
uten hastverk
Gå med bare føtter
over mjuke bokstaver
over disse broene
mellom oss

 

Jeg legger dette diktet
som kompress mot håndleddet ditt
legger det som plaster
på alle sårene som ikke syns

Her er et glass vann
legg orda mine på tunga
og svelg
så holder du ut litt til

Med pennen vil jeg tråkle huden din
og håpet ditt
sammen

Å få kritikk på teksten sin

Inspirert (framprovosert) av Merete Morken Andersens Skriveboka.

Mange jeg kjenner synes det er skummelt å få kritikk på noe de har skrevet, enten det er fra venner, fra et forlag eller i avisenes anmeldelser. Noen er så redde for kritikk at de aldri viser det de skriver til noen, andre kan vise det til venner, men tør ikke å sende det inn til noe forlag.

Ofte finnes denne redselen side om side med perfeksjonisme. De tror at det de sender fra seg må være perfekt. Hvis de så endelig tør å sende fra seg en tekst, enten det er til et forlag eller en venn, tåler de ofte ikke å få noen kritiske tilbakemeldinger. Selv konstruktive forslag til forbedringer blir tatt ille opp.

Jeg tror ikke at jeg er i stand til å kurere verken redselen eller perfeksjonismen, siden jeg aldri har opplevd noen av delene. Derimot tenker jeg at noen kanskje vil synes det hjelper litt å vite at det finnes andre måter å forholde seg til egne tekster og kritikk på. Først må jeg likevel gjøre oppmerksom på at jeg representerer den andre ytterligheten.

Trenger vi skeive barnebøker?

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.