Lest: Flink pike av Gillian Flynn

Jeg skulle til å gi opp midtveis. De to foregående bøkene (som jeg skrev om her) var geniale, så jeg lot tvilen komme henne til gode. Det angrer jeg ikke på. Den dama kan virkelig skrive! Det går kaldt nedover ryggen på meg bare jeg tenker på skurken i boka.

Hvis jeg hadde vært redaktøren hennes, ville jeg forslått at hun stramma litt inn i den første delen, men ellers er den like genial og rystende som de foregående. Andre fiktive karakterer blir ikke det samme etter dette, selv levende mennsker blir ikke de samme etter dette. Og leserne blir heller ikke de samme etter dette. Det er den psykologiske innsikten i skadede menneskesinn i kombinasjon med genuin menneskekjærlighet til nettopp disse skadeskutte som gjør Flynns bøker til så voldsomme opplevelser.

Det er ikke ofte at jeg leser bøker og tenker at “dette kan jeg ikke gjøre like bra, her må jeg gi tapt”, men det er nettopp det jeg tenker etter å ha lest hennes bøker. Jeg håper at hun vil sette standarden for persontegning i alle kommende romaner, men samtidig kvir jeg meg for å anbefale bøkene hennes til andre forfattere. Jeg vil jo ikke bidra til at andre blir dypt deprimerte.

Det burde skrives mange masteroppgaver om Flynns bøker. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å gi lesere omsorg for ganske usympatiske personer, hvordan hun kan skildre reinspikka ondskap svært troverdig samtidig som man slett ikke blir pessimistisk på menneskehetens vegne. Blant annet. Selv er jeg for litteraturvitenskapelig rusten til å begi meg inn på skikkelige analyser, men noen burde gjøre det.

Ja, jeg nøler ikke med å kalle bøkene geniale. Plottene er intrikate og overraskende uten å miste troverdighet (det skjer ellers altfor ofte). Karakterene og plottene er så tett forbundet at de ikke kan skilles fra hverandre. Jeg skulle likt å vite hva psykiatere eller psykologer mener om bøkene.

Oppgave: Forlatte hus

Jeg elsker forlatte hus. Få ting setter i gang fantasien på samme måte. I dag kom jeg over denne lista over 30 forlatte steder i verden, med nydelige bilder:

Plukk ett av bildene og skriv historien om hvorfor stedet ble forlatt. Se gjerne bort fra det lille som finnes av informasjon om hva bildet forestiller og hvor det er tatt.

Etterpå kan du google stedet og kanskje finne ut hva som virkelig hendte.

Karakterene er alt!

Det hender at jeg blir fryktelig skuffa. Mora mi er farmasøyt, så da jeg kom over en krim som foregår i og rundt et apotek, blei jeg glad. Det varte ikke lenge.

Anny Koksæther har skrevet en langtekkelig roman der det åpenbart er viktigere å formidle apotekdetaljer enn å skape troverdige, flerdimensjonale karakterer. Død i hver dråpe kunne vært et originalt tilskudd til norsk krimlitteratur, men de flate karakterene (m.m.) gjør at teksten ligger død på boksidene. Det eneste anslaget til en spennende karkater dukker først opp når 1/3 av boka er lest – politimannen Joakim.

Først og fremst er dette en roman der forfatteren ikke har holdt noe for seg selv; enten det gjelder karakterenes vanskelige barndom eller apotekets daglige rutiner. Alt er forklart ihjel. Boka beviser at det er mulig å skrive en kriminalroman der ingen har hemmeligheter for leseren – og den illustrerer på en glimrende måte hvorfor det ikke er noen god ide. Unntaket er selvsagt hvem som har begått mordet, men siden karakterene ikke angår oss, spiller det egentlig ingen rolle.

Forlaget må bære en stor del av skylda. Så dårlige bøker bør ikke utgis. Kanskje kunne historien vært reddet av en god redaktør og noen bedre strukturelle grep. Det skjedde åpenbart ikke. Å lese denne romanen føles som å obdusere den. Kulden hindrer lukt, men for hver side som vendes tyter det fram nye dødsårsaker, før man konkluderer med at døden skyldes manglende hjerte.

Kanskje burde jeg forbigått dette i stillhet av hensyn til debutanten, men produktet er kanskje ikke helt verdiløst. Romanen kan brukes som et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Man kan lære ganske mye av den hvis man orker å analysere alle måtene den ikke fungerer på.

Øvelse: Fortid – nåtid

Denne oppgaven blei laga til en som skriver i fortid og kvir seg for å bruke presens (nåtid):

Ta et avsnitt (eller en side) av teksten. Skriv den om til presens. La den hvile en time eller to. Les gjennom den. Hva forandret seg?
Om du absolutt vil ha den i fortid; skriv tilbake til fortid uten å se på den opprinnelige teksten.
Sammenlign de to fortids-tekstene. Hva er forskjellig?

I mange tilfeller blir forskjellene tydlige og stemninga i teksten ganske annerledes. Selv er jeg veldig glad i å skrive i presens og synes handlinga kommer nærmere på den måten. Ofte er det lettere å formulere seg kort og konsist i presens, og denne øvelsen kan derfor være fin hvis man trenger å korte ned teksten.

Erotikk og krim – litteraturens redning

På fredag var jeg på Krimfestivalen her i Oslo. Programmet, festivalmagasinet og de inviterte forfatterne var spennende. Noen overraska positivt, spesielt Val McDermid (som jeg leser, men begynner å bli lei av) og Torkil Damhaug. Det bekrefta mitt inntrykk av at de som snakker best om  skriving ikke nødvendigvis er de beste forfatterne.

Mange av forfatterne forholdt seg til den gamle diskusjonen om krim er fullverdig litteratur. Noen av dem følte at stemplet som krimforfatter var blitt en hemsko, mens andre dyrket sjangerens særtrekk.

Jeg tror at forfattere som er ute etter litterær kred bør finne seg andre sjangre enn krim. Kravene til hva som er god kriminallitteratur er annerledes og til dels strengere enn kravene til god kunstlitteratur.

Et av spørsmålene som ble stilt var om krim er litteraturens død eller redning. Jeg fikk dessverre ikke med meg den diskusjonen, siden den gikk på torsdagen, men jeg er tilbøyelig til å mene at den, sammen med erotikken, kan være redningen. Spenning og struktur er ofte mangelvare ellers i litteraturen (bare et inntrykk, siden det er lenge siden jeg leste andre romaner enn krim). Jeg tror mange forfattere ville hatt utbytte av å skrive eroitikk eller krim, der man har fastere rammer å forholde seg til – en slags prosaens bundne form. Jeg mener i alle fall at disse sjangrene har hjulpet min skriving.

I løpet av den ene festivaldagen min reflekterte jeg en del over hva jeg er ute etter når jeg leser krim:

Øvelse: Personkarakteristikk

Jeg har irritert meg over uendelige beskrivelser av klær, hår og interiør i krim, beskrivelser som ikke tilfører noen nye opplysninger. Etter mitt syn er det et tegn på at man ikke mestrer de korte, treffende beskrivelsene som kjennetegner god litteratur. Men jeg kaster stein i glasshus når det gjelder dette. Derfor skal jeg gjøre følgende øvelse:

Sitt på kafe. Observer den første (ukjente) personen som kommer inn eller går forbi. Finn ett trekk ved personens utseende som beskriver hens personlighet og skriv en liten tekst der du bruker observasjonen.

Gjenta, denne gang med fokus på en bevegelse.

Skriv en tekst der en etterforsker kommer hjem til en mistenkt. Bruk interiøret til å gi leseren inntrykk av om personen er skyldig eller uskyldig.

Skriv en liten tekst der du lar jeg-personen beskrive en annen person slik at det forteller mer om jeg-personen enn den beskrevne.

Lydbok, ebok o.s.v.

Det er på tide å ta grep om eget forfatterskap igjen. Derfor lanserer jeg nå et utdrag fra Framandkar som lydbok.

Kjøp her for 18kr!

buy

Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger om det fungerer.

Planer videre er:

• Fullversjons lydbok av Framandkar
• Lydbok av Frikar
• Begge som ebøker i ulike formater
• Ebok av mine samlede erotiske verker

I prosessen med å velge salgsløsning har jeg vært innom ørten betalingsløsninger som er for dyre (d.v.s. allle med faste kostnader uavhengig av salg), som ikke støtter nedlastbare varer eller som ikke tillater erotiske produkter (jeg tviler vel på om de ville oppdaga om  ei ebok på norsk var erotisk, men det er best å følge spillereglene). Valget falt til slutt på Sellfy.com som tilfredsstiller alle kravene mine bortsett fra at de ikke støtter norsk valuta. Jeg håper at det ikke hindrer noen i å handle! Jeg har nå alle rettigheter til bøkene mine og står dermed fritt til å gi dem ut samla, men jeg venter på å kunne inkludere Blodkar i en samleutgave.

Ellers er jeg i gang med oversettelse i håp om å få et engelskspråklig forlag på kroken. Blodkar (som jeg hadde tenkt å produsere og gi ut selv), er lagt på vent og vil sannsynligvis sendes til flere forlag før den evt. kommer bare som ebok. Jeg er inne i en ny giv når det gjelder ungdomsromanen min og jobber også med Tiltaksdikt (arbeidstittel). Nå må jeg snart få ferdig noe! I det siste har jeg malt en del og gleder meg til å stille ut med Skeive Kunstnere til sommeren. Det mangler altså ikke på ambisjoner og selvtillit, men akkurat nå bare gjennomføringsevne.

Lest: Beksvart krim

Jeg har lest to bøker av Gillian Flynn; Åpne sår og  Mørke rom. Det er sjelden bøker gjør så sterkt inntrykk på meg. Jeg kan ikke huske sist jeg måtte legge ei bok fra meg for å føle at jeg fikk puste igjen.

Jeg vil ikke skrive noe om handlingene. Det har andre gjort. Det er personene – disse ødelagte, usympatiske, usentimentale personene som man mot sin vilje blir glad i. De ligner meg eller vennene mine, men er samtidig så rendyrkede, så drevet til det ytterste av makabre og grusomme hendelser, at de ikke ligner likevel. Jeg beundrer forfatteren voldsomt for at hun klarer å få meg til å bli glad i såpass usympatiske hovedpersoner! Ellers foretrekker jeg, som mange andre lesere, sympatiske hovedpersoner. Alle som vil lære hvordan man lager litterære karakterer som virker levende, bør lese Gillian Flynn.

Å lese Flynns bøker er som å se på at noen blir drept mens de sitter på do.

Det er nakent og motbydelig. Volden skildres i all sin grusomhet med detaljer som aldri vil forsvinne fra hjernen min. Bøkene hennes er som de verste mareritta mine, bare mer sammenhengende. Flynn får meg virkelig til å ville gråte for menneskeheten. Se i nåde til oss, syndige mennesker!

Gjennom en ørken av klisjéer – om å skrive kjærlighetsdikt

Jeg mener det er en grunn til at god litteratur om lykkelige mennesker som elsker hverandre er sjelden: Klisjéene står i kø rundt emnet og det er ufattelig vanskelig å beskrive lykke. Det finnes enormt mange variasjoner av ulykke og sorg, men kanskje bare en variant av lykke. Språk egner seg kanskje ikke til å beskrive kjærlighet.

Og så kommer valentinsdagen og alle (de plagsomt lykkelige) får behov for å skrive kjærlighetsdikt. I 2011 la jeg ut noen av dikta fra Frikar her. I år tenkte jeg å skrive litt om hvordan jeg gikk fram for å skrive gode kjærlighetsikt.

Først satte jeg meg ned for å skrive. Jeg skreiv så klisjéene og de ihjeltygde metaforene spruta. Det var til å grine av. Det blei fryktelig dårlig, men jeg ga meg ikke. Etter hvert skreiv jeg av meg klisjéene og begynte å erstatte dem med nye bilder, fant nye metaforer. Til slutt blei jeg faktisk fornøyd. Det tok lang tid og krevde at jeg tålte å se alt det elendige som jeg måtte skrive meg gjennom først. Egentlig mener jeg at det ikke er noen øvelse for nybegynnere, for man kan miste troen på sine litterære evner av mindre.

Som ellers lønner det seg å begynne med det konkrete. Det er detaljene som sammen utgjør en helhet som blir større enn hver del. Dette gjelder ikke minst når man skriver om kjærlighet. Og vær ikke redd for at det blir for privat, for spesifikt for akkurat deg og ditt forhold til at andre kan kjenne seg igjen. Her er et dikt fra Frikar som er konkret og likevel vekker gjenkjennelse hos svært mange:

Får eg sove i skuggen din
ryggen din mellom meg og verda
vakne i lyset ditt
blenda
enno ein gong

Ikke fortvil hvis du nå innser at du ikke rekker å fullføre prosessen på et par dager. De fleste kjærester vil være fornøyd med mindre god litteratur når den er skrevet direkte til dem. Hvis du forkaster hele diktsjangeren i denne omgang, kan du jo skrive en erotisk noveller til kjæresten. Her finnes noen tips om det. Og så kan du trøste deg med at du i alle fall slipper å ha en rekke utgitte dikt i ei bok som bare minner deg om et forhold som tok slutt og en kjæreste som viste seg å ikke være verdig dine lyriske lovprisninger. Tro meg; det suger!

Øvelse: Ubehag

Jeg tror at god kunst er tett forbundet med ubehag. Som den beste krimmen jeg har lest på mange år; Gillian Flynns Åpne sår. Det er riktignok mulig å skrive om ubehagelige emner uten at det blir bra, men en liten øvelse (eller to) kan man jo gjøre:

• Lag en hovedperson som skjuler noe for seg selv, noe hin ikke ønsker å vite noe om. Det kan være en ubehagelig hendelse eller et ubehagelig trekk ved en man er glad i. Skriv en samtale (trenger ikke bare å være dialog) der hovedpersonen tvinges til å oppdage dette ubehaget, men samtalen skal enten handle om en annen person eller et annet tema. Gjerne i en situasjon der hovedpersonen ikke kan si høyt hva hin tenker eller vise voldsomme følelser.
• Skriv om en person som prøver å holde noe hemmelig for å skåne et barn. Historien skal drives framover av anstrengelsene personen gjør for å avspore barnet fra å få vite om dette fra andre og å skjule den ubehagelige sannheten.

Øvelse: Det som ikke kan sies

Dette er oppgaver jeg har laga til meg selv. Jeg har vanskelig for å forholde meg til mennesker som ikke snakker rett ut i det virkelige livet. Når jeg lager litterære karakterer har de en tendens til å snakke rett fra levra alle sammen. Sånt blir det lite spenning av – og spenning er (ofte) det som driver en fortelling. Dessuten blir alle karakterene litt for like. Derfor er oppgavene som følger (og kanskje flere enn meg kan ha nytte av dem):

1. Skriv en kort novelle der hovedpersonen har noe å skjule. Denne hemmeligheten driver likevel historien og motiverer hovedpersonens valg. Legg inn antydninger som gir leseren en mulighet til å gjette hva det dreier seg om, men avslør det ikke (før evt. på slutten). Skaff en testleser og undersøk om det fungerte.
2. Skriv en dialog der to personer omtaler en hendelse som ingen av dem vil sette ord på.
3. Skriv en dialog der to personer omtaler noe de ikke vil sette ord på, men det viser seg at de ikke snakker om samme hendelse.

Man trenger ikke å gjøre alle øvelsene, og hvis man gjør alle kan man selvsagt selv velge rekkefølge.

Exciting new year!

I’ve finally got some work done on translating my poems to english! We are a group working in Google docs. It is a great experience and I’ve learned more about the english language these past few days than I ever did in one school year.

The last year, I was ill a lot and had so many concerns about non-literary things. Now I finally feel ready to write and let my texts meet the public again. One of the most rewarding experiences of 2012 was a visit to a highschool/college (don’t know what word best describe the Norwegian “videregående”). The students sat spellbound for two hours, listening to my reading and talk. They also asked a lot of questions, about both writing and transgender issues.

I think I need to make the writing and publishing of a new book of poems my priority this year. Although I love the publisher of Frikar and Framandkar, I probably have to look for another one for the third book in this triology. And then there is this more concept-poetry idea that I’ve been working on.

I’m also exploring other art forms; acrylic painting and performance. Poetry is for me more than a form, more like a feeling, a need to express.

All of these exciting things would never be possible without my good friends. Thank you!

Mere, mere!

Ja! For et kick! I går var jeg på mitt aller første skolebesøk som forfatter. Og fy flate så gøy det var! Foran et bortimot fullt auditorium (nesten 100 elever) fikk jeg lese opp dikta mine, svare på spørsmål og fortelle om trans og skriving.

Det er langt mellom oppdraga mine og fram til nå har Den kulturelle skolesekken vært en lukka verden. Derimot har jeg hatt dikta mine på pensum på Universitetet i Bergen (2010), så jeg klager ikke. Det er bare det at jeg liker denne delen av forfatterlivet så utrolig godt, og får tilbakemeldinger på at jeg gjør det bra.

Jeg hadde helt glemt hvor gøy det er. Elever på videregående er kanskje mitt favorittpublikum, selv om jeg nok egner meg for ungdomsskoleelever også (selv om de sikkert fniser mer). De hørte etter hva jeg sa og stilte reflekterte og nysgjerrige spørsmål både om trans og om skriving. Voldsom applaus og skryt fra lærerne fikk jeg også.

Etterpå var nok alle ganske slitne, i alle fall jeg. Kanskje det ligner den følelsen treningsfolk påstår at de har etter ei treningsøkt? Jeg fikk sagt alt jeg hadde tenkt å si (+ litt til) og nesten alt jeg burde sagt. I andre sammenhenger (spesielt i media) kan det plage meg at jeg ikke får sagt alt jeg vil si, at jeg ikke helt får tid til å komme til poenget og at resonnementene ikke får utfolde seg skikkelig. To skoletimer var egentlig akkurat passe.

I tilfelle noen av de involverte stikker innom vil jeg benytte muligheten til å takke:

• Forfattersentrum for å ha anbefalt meg
• Lærerne for å være modige og engasjerte
• Elever på restaurantfag for den veldig gode brasilianske kjøttpølsa som gjorde meg stappmett før opptredenen
• Elevene som hørte på
• og spesielt de som stilte spørsmål

Jeg skulle gjerne gjort det der en gang i uka. Da hadde jeg sikkert ikke trengt antidepressiva. Så håper jeg at det i alle fall vil skje igjen at jeg får et oppdrag på en videregående skole, og at søknadsskjemaene for DKS blir såpass enkle at jeg skjønner meg på dem.

Lest: Historisk rettsmedisin

Mange forfattere bruker den historiske sjangeren til å slippe unna dagens laboratoriebaserte etterforskning. De søker tilbake til den tiden da en logisk hjerne var det beste og bortimot eneste verktøyet for å oppklare forbrytelser. Det gjør ikke Lene Kaaberbøl i Kadaverdoktoren. Leseren trekkes inn i rettsmedisinens barndom, en tid der bakterienes eksistens og beskaffenhet nylig er oppdaget.

Handlingen foregår i Frankrike på grensa mot Tyskland på slutten av 1800-tallet. Gamle forestillinger sloss mot nye vitenskapelige oppdagelser og skaper en konflikt som preger alt fra karakterskildring til miljøbeskrivelser, og ikke minst plottet.

Hovedpersonen er datter av “kadaverdoktoren”Karno, legen som obduserer de døde. Madeleine Karno er forut for sin tid; en ambisiøs kvinne som setter vitenskap foran følelser og kjemper mot datidens oppfatning av kvinners rolle.

Jeg får alltid et inntrykk av å lese gammel tekst når jeg leser dansk. For denne romanens del passer det godt, men det gjør det vanskeligere å analysere romanens språk.

Dette er en roman hvor alle tråder nøstes sammen til slutt. Jeg sitter ikke igjen med et eneste spørsmål. Jeg tror at boka ville tjent på å la noen spørsmål være ubesvarte, men det er en vanskelig balansegang. Det skal ikke mye til før leseren føler seg snytt over ikke å få vite alt. Dersom forfatteren lar et og annet spørssmål forbli ubesvart, er det lettere for at leseren selv lager sine egne svar, bruker fantasien og opplever at romanen ikke forsvinner i massen.

Personlig setter jeg svært stor pris på spenningen mellom Madeleine og professor Dreyfuss, og spesielt avslutningsscenen. Mer røper jeg ikke.

Lest: Inuittkrim

Jeg er svak for krim fra utkanter og eksotiske steder. Ikke minst fordi disse romanene også lærer meg noe nytt. Iskald glød av Melanie McGrath er et stjerneeksempel på dette.

Handlingen foregår i et inuittsamfunn i Nord-Kanada, og informasjonen om språk, kultur og klima er godt innvevd i både karakterskildring og plot. Det tar tid før spenningen stiger, men denne tiden brukes godt på å gi leseren et bilde av konteksten som viser seg å ha stor betydning for løsningen.

Det teller også positivt at hovedpersonen ikke er politi, men en outsider og underdog både i samfunnet og i etterforskningen. Når karakteren i tillegg er flerdimensjonal, men sympatisk, er det lett å bli dratt inn i et landskap av hav, is og fjell og en handling som ikke kunne foregått noe annet sted. Politimannen er også en flerdimensjonal karakter det er lett å få sympati for.

Alle skandinaviske forfattere som prøver å skrive samfunnsengasjert krim burde lese denne. I mange kriminalromaner blir handlingen lagt over et miljø som er tilsynelatende utbyttbart og uavhengig av plottet. Slik er det ikke i Iskald glød. Her finner man et godt plot i dialog med samfunnets problemer. Under det hele ligger nedsmelting av Arktis og skaper en særegen desperasjon som gjør inntrykk. Tittelen kunne med fordel vært “isglød”.

Lest: Idiotiens forbannelse

Dette er ingen oppløftende lesedag. Det er svært sjelden jeg gir opp halvveis i en krim, men det hender. Vanligvis ville jeg ikke skrive om bøker jeg ikke fullfører. Hvem vet hvilke genistreker som er gjemt på de siste 20 sidene?

Men det får være grenser. Jeg har nå forsøkt å komme meg gjennom Mørkets ansikt av Jaran Dammann. Det er fortsatt mulig at jeg fullfører etter å ha blåst ut litt damp. Saken er at jeg ikkke kan fordra karakterer som oppfører seg idiotisk. Med det mener jeg at de tar irrasjonelle avgjørelser uten tilstrekkelig motivasjon. Dette skader troverdigheten.

I Mørkets ansikt finner vi en hovedperson som ikke kontakter politiet når han åpenbart burde gjort det. Dette er en gjenganger når det gjelder idioti i krimsjangeren, og mange plot avhenger av hovedpersonens idioti på dette punktet. Dessverre får leserne sjelden presentert årsaker til å unnlate å kontakte politiet som er troverdige nok. Spesielt gjelder dette norsk krim, siden nordmenn generelt ikke er opplært til å frykte politiet og heller ikke har grunn til det.

Hvis det “bare” hadde vært hovedpersonen som var idiot, hadde jeg kanskje ikke gitt opp lesingen. Imidlertid er også lensmannen i fokus en irriterende dust som ikke gjør det han åpenbart burde, selv om hans beveggrunner virker mer troverdige. Dersom hovedpersonen handlet mer troverdig, ville jeg nok kjøpt lensmannen.

Så kommer vi til politimannen som er endimensjonalt usympatisk i en slik grad at jeg tviler på troverdigheten. Han gjør alt han kan for å ødelegge for lensmannen og etterforskninga og har ikke ett eneste formildende trekk.

Plottet er avhengig av at bortimot samtlige karakterer gjør idiotiske ting, eller lar være å gjør det åpenbart logiske. Uten idiotien ramler det sammen som et korthus. Dette er rett og slett håndverksmessig juks.

Etter mitt syn bør antall idioter begrenses til maksimalt en per bok, og plottet skal ikke avhenge av idioti. Det skal mye til før framstilling av politiet som en samling hjernedøde nyttige idioter virker troverdig. Dessuten er det gjort så mange ganger før, til dels ganske bra, at forfattere bør vokte seg  for å ty til dette knepet.

Dette er årsaken til at jeg skyr thrillere, dersom de er tydelig merket. De fleste thrillere er basert nettopp på hvoedpersonens idioti, forbigående eller varig, og sværrt få klarer å gjøre det troverdig. Mørkets ansikt er (så langt jeg har lest, d.v.s. s. 212) mer en thriller enn en krim.

Av og til blir jeg rett og slett deprimert over hvor mye dårlig krim det finnes. Det er forfatterens ansvar å produsere en best mulig historie, troverdige karakterer og et spennende plot. Men så lange idiotien ikke utgis på eget forlag, klandrer jeg først og fremst forlaget som utgir krim med for lav kvalitet.

Lest: Utenfor målgruppa

Jeg prøve å ikke ha fordommer mot bøker (bortsett fra dem som er for tjukke). Det er  ikke så farlig om jeg ikke føler meg i målgruppa, bare plottet og språket er bra. Og jeg kommer meg gjennom de fleste bøker. Dessverre også denne.

Et lite sidesprang av Denise Rudberg kan bare anbefales for kvinner over 50 med interesse for klær, interiør, slanking og husmorporno. Dette er noe av det verste jeg har lest siden Isfolket (som heldigvis var lite fokusert på klær og interiør), tross at plottet ikke er det aller verste. Og selv for nevnte lille målgruppe (jeg prøver å ha et positivt menneskesyn), vil jeg egentlig anbefalle å lese et dameblad eller to i stedet. Det ville spare tid, og damebladene kan ha informative bilder.

Grunnen til at jeg orker å i det hele tatt skrive om makkverket, er at boka er et godt eksempel på noe som dessverre skjemmer en del krim skrevet av kvinner: De endeløse beskrivelsene av klær, sminke, kroppskomplekser og interiør. Hvor ble det av de korte, treffende beskrivelsene som fikk meg til å se karakterene for meg?

Jeg forsøker å ikke bli misogynist, men slike bøker som dette gjør det vanskelig. Riktignok har hovedpersonen flere lag og framstår som ganske sammensatt, men det ødelegges av interiørbeskrivelser, skildringer av klær og andre ting som etter mitt syn har minimalt å gjøre i en krim.

Etter å ha lest boka er jeg glad for å ikke tilhøre målgruppen. De må ha et svært innholdsløst liv og et meget minimalistisk indre liv. Samtidig er jeg irritert over å ha kasta bort flere timer av min tid på uvesentligheter.

Lest: Skrik under vann

Hvilke bøker man oppfatter som gode er ikke alltid bestemt av kvaliteten. Noen ganger handler det om personlige preferanser; om man faller for hovedpersonen, om holdningene som kommer til uttrykk i teksten stemmer med ens egne, om man ut fra egne (kanskje begrensa) erfaringer oppfatter personer og handling som troverdige og mye annet. Det kan være tilfelle her, men jeg tror dessverre ikke det.
Jeg har nettopp fullført Skrik under vann, Øbro og Tornbjergs første bok om profileringseksperten Katrine Wraa. Og jeg er ikke imponert. For det første engasjerer ikke hovedpersonen, og morderen skildres ikke troverdig. Særlig original er den heller ikke; den minner om en dårlig kopi av betydelig bedre amerikanske romaner i profileringssjangeren.
I strid med gjengse normer må jeg avsløre litt av løsningen for å beskrive de største problemene med boka. De som, tross mine advarsler, vil lese boka, bør ikke lese videre (eller strengt tatt burde de ikke begynt å lese).
Noe jeg absolutt hater er kvinnelige ”helter” som må reddes av menn. Direkte reaksjonært er det. Jeg lar meg ikke blidgjøre av at seriemorderpsykopaten er kvinne. Dette avsløres dessuten altfor tidlig av tilbakeblikk på morderens bardom, selvsagt innskutt i kursiv (grøss!). Det er for meg totalt uforståelig hvordan (sjokkerende mange) forfattere tror at er slikt skittent knep kan forvandle en dårlig og endimensjonal tekst til et verk med psykologisk dybde.

Lest: Klostergangens stillhet (krim)

Jeg vil begynne å skrive om bøkene jeg leser. For tida leser jeg bare krim (men til gjengjeld ser jeg nesten ikke på TV). Krim er bedøvelse og underholdning, men kan også være lærerikt og  inspirerende.

Nå har jeg nettopp fullført Klostergangens stillhet av Alicia Giménes Bartlett, den tredje boka om politiinspektør Petra Delicado i Barcelona. Tidlligere har jeg lest de to andre bøkene i serien, Mørke netter i Barcelona og Tomt rede.

Petra Delicado er en fascinerende hovedperson. Hun er pessimistisk, analytisk og har ei skarp tunge. Plottene er spennende og originale, og det samme er dynamikken mellom karakterene. To viktige ingredienser er til stede i alle bøkene; humor og samfunnskritikk. Et annet stort pluss er at bøkene er skrevet i førsteperson.

I Klostergangens stillhet foregår mye bak klostermurer, et totalt ukjent miljø for de fleste norske lesere. Fremstillingen av klosterlivet er nyansert og troverdig. Trådene nøstes bakover i Spanias turbulente historie – til borgerkrigen og den tragiske uke, og her er det mye å lære.

Plottet er ekstremt komplisert, og for hovedpersonen ganske uoversiktlig. Som leser får man et overblikk som gjør at man aner hvor løsningen ligger, mens etterforsker Delicado står fast i forvirring. Samtidig er løsningen overraskende, men troverdig.

Tidligere har jeg skrevet at jeg ikke liker politiromaner (spesielt ikke norske), men romanene om Petra Delicado er altså unntakene som bekrefter regelen. Originaliteten, førstepersonsfortelling, humoren og samfunnskritikken gjør dette til noen av de beste kriminalromanene jeg har lest det siste året. Anbefales!

 

Fortidens frihet

I flere år har det kommet en bekk av historiske kriminalromaner. Jeg er ikke særlig begeistra for de store komplott-romanene, der ikke-eksisterende religiøse sekter vever et mange hundre år gammelt nett. Derimot har jeg den siste tida lest Kurt Austs romaner om Thomas af Bouberg og Petter Hortten, og likt dem godt.

Jeg har tidligere klaga over alle politiromanene innen  krimsjangeren, samtidig som jeg har sett at dette er den mest realistiske formen for krim. Forbrytelser oppklares av politifolk; det er jobben deres.

Min mor liker ikke krim med for mye blod og gørr, og virker heller ikke overbegeistra for krim som løses av rettsmedisinere. Hun foretrekker Agatha Christie.

En løsning på disse problemene ved å skrive en realistisk, moderne krim, er å vende tilbake til ei tid før politiets oppfinnelse, før fingeravtrykk og DNA-tester. Det gir den tiltrengte friheten til å la mordene oppklares av andre enn politifolk. Det gir mulighet til å la mordet oppklares med tankens kraft, ikke mikroskopets.

Jeg kommer likevel ikke til å skrive historisk krim med det første. Det krever uhorvelige mengder research, noe som ikke er min sterkeste side. I tillegg skal man være forsiktig med å tillegge mennesker fra tidlere tider moderne menneskers tanker, noe som er fort gjort. Kan vi egentlig forestille oss hvordan det var å leve i en tid hvor verden først og fremst var et religiøst sted, og vitenskapen kun for spesielt interesserte?