IRL-kalender Tarald Skjeggfagre Min trosreise
The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2012 annual report for this blog.
Her er et utdrag:
4,329 films were submitted to the 2012 Cannes Film Festival. This blog had 15 000 views in 2012. If each view were a film, this blog would power 3 Film Festivals
For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt.
På noen måter har mye skjedd på disse 5 åra:
På andre måter har livet mitt stått litt stille. Jeg sitter her som utgitt forfatter med fullskjegg, men håpet, uskylden og troen på menneskeheten kom aldri tilbake etter trans-utredninga. De blei bytta ut med angst og en bitterhet som jeg ikke lenger klarer å skjule.
Jeg er ufattelig glad for de gode vennene jeg har. Det er dem jeg har å takk for at de dagene som har gått har vært utholdelige. Jeg satser på å være her på 40- og 50-årsdagene mine også i alle fall, for jeg har ennå mange bøker som skal skrives, kamper som skal kjempes (hvis jeg orker), snegler som skal mates og avles, ei datter som jeg vil se vokse opp, mennesker jeg skal møte, dager som skal overleves.
Jeg er her fortsatt og jeg gir meg ikke så lett!
Jeg leste dette kåseriet om twitter og det fikk meg til å tenke litt. I begynnelsen var twitter del av en strategi, mens jeg nå bruker det mer somsosial arena. (more…)
Jeg sensurerer kommentarene til bloggen min. Det er sjelden jeg må gjøre det. De fleste tilfellene av sensur rammer kommentarer som er uenige og fokuserer på meg som person uten å vise den respekten som jeg mener man skal vise sine medmennesker. Dette er min blogg. Jeg stiller meg lagelig til for hugg, men disse huggene må skje andre steder enn her.
Jeg leser jo de kommentarene jeg sensurerer. Og av og til er det mer enn nok til at jeg blir såret. Mange av leserne på bloggen er transfolk. Jeg ønsker at dette skal være et sted hvor de kan føle seg trygge. (more…)
It is time for an update for my foreign readers. I’ve been bloging a lot lately, in Norwegian mostly. I’ve also finished the draft of my young adult novel and now having a break so I’ll be able to edit it later.
For a long time I didn’t want to blog about sex. But in the last few days I did. I’ve written about what kind of genitals I’d like (small, functional penis with no balls and my cockpit intact), godd reasons to be single and why I’m not in favour of monogamy.
I’ve also written about an ongoing campaign to stop bullying. Bullying is an extreme way of sustaining current norms in society and it can’t be stopped without advocating a more open and diverse society.
I hope to be able to write more original posts in English in the future.
Jeg føler meg ofte veldig heldig. For eksempel når jeg leser på Magnhilds antiblogg om venner. Riktignok kan jeg ikke kalle meg vellykka; jeg har verken kjernefamilie eller (fancy) jobb. Jeg opplever det som en enorm frihet. Jeg er fri til å være ærlig, til å bruke tid på det som interesserer meg og de menneskene jeg bryr meg om. (more…)
Bjørgulv Braanen har gjort det igjen; avslørt sin manglende forståelse i en leder i avisa Klassekampen. Denne gangen handler det om Twitter.
Nå er nok ikke jeg i Braanens målgruppe, ettersom jeg allerede har kommet ut som del av kultureliten (som forøvrig i skremmende stor grad leser Klassekampen). Likevel skal jeg avsløre et par punkter hvor han tar feil, i tro på at det som gjelder meg også gjelder flere. (more…)
Mens jeg satt fredelig og skreiv dagens 1786 nye ord på ungdomsromanen min og ante fred og ingen fare, blei bloggen invadert. Før dagen er omme har bloggen hatt like mange lesere som jeg produserte ungdomsromanord. (more…)
En del folk havner på bloggen min etter å ha googla “hormonspiral”. Jeg føler derfor at jeg har en plikt til å poste en liten oppdatering:
Here I would insert the non-existing picture of me and the pop star.
Years ago, before I started my transition, I wrote a blog post in Norwegian with this same title. I had just heard Madonna state that she was a gay man in a woman’s body. I had also heard Annie Lennox statement about being reincarnated in her next life with a penis.
Both these statements by well known musicians made an overwhelming impact on me. At the time I knew I was gay and that my body felt weired, but I had not yet taken any steps to transition. I felt very alone, very depressed. I thought I was the only one feeling this way about gender and sexuality. All the transmen I’d heard of was very masculine and straight. (more…)
The stats helper monkeys at WordPress.com mulled over how this blog did in 2010, and here’s a high level summary of its overall blog health:
The Blog-Health-o-Meter™ reads Wow.
The average container ship can carry about 4,500 containers. This blog was viewed about 19,000 times in 2010. If each view were a shipping container, your blog would have filled about 4 fully loaded ships.
In 2010, there were 62 new posts, growing the total archive of this blog to 498 posts. There were 93 pictures uploaded, taking up a total of 78mb. That’s about 2 pictures per week.
The busiest day of the year was April 20th with 578 views. The most popular post that day was Biologi uten plass til naturlig variasjon og avvik.
Sånn på tampen av 2010 er det grunn til forsiktig optimisme i møte med 2011.
Det utredes nå et alternativ til Rikshospitalets seksjon for transseksualisme (ja, G.I.D.-klinikken har skifta navn, dysfunksjonen er stabil), noe jeg og flere med meg har store forhåpninger til.
Jeg er godt i gang med flere prosjekter og håper å kunne utgi ei bok i 2011 også. Jeg har ingen andre planer enn å fortsette å skrive, i litt høyere tempo og flere sjangre. Året som kommer vil forhåpentligvis bringe mindre økonomisk usikkerhet enn jeg noen gang har opplevd. Det er på tide å bli voksen eller godta egen tilkortkommenhet og gjøre det beste utav det.
Når jeg skal oppsummere året som snart er over, vekker det ubehag. Året har vært et eneste stort, svart hull med meg i midten. Det var året da planer og selvfølelse gikk i dass.
Hvis det bare hadde vært det, ville jeg fargelagt dette innlegget svart og latt det være med det. Men midt i alt det svarte er det spesielt fire ting jeg vil nevne som gjør at jeg om noen år kan se tilbake på 2010 som et godt år:
Noen utvalgte statusoppdateringer fra Facebook:
Ikke glem å like Frikar og Framandkar på Facebook.
Jeg kom over denne bloggposten om katter og skriving. I likhet med bloggpostens forfatter har jeg to katter, og jeg tror ikke de hjelper meg særlig mye i skrivinga. Jeg vet også om noen andre norske forfattere som har katt:
Jeg lurer på om jeg har fått for lite oppmerksomhet i det siste? I alle fall føler jeg en ustyrlig trang til å intervjue meg selv. Men siden det skorter litt på fantasien trenger jeg hjelp! Så; kjære leser; hvilket interessant spørsmål klarer du å vri ut av hjernen din i dag?
Kommentarfeltet er herved åpnet:
Den store farsotten på blogger heter for tida reverb10. Ideen er at man skal bruke desember til å reflektere over året som gikk og stake ut kursen for det neste. Det er jo noe jeg har pleid å gjøre uansett når det nærmer seg årsskifte. Jeg kommer ikke til å følge reverb10 slavisk, men i dag hadde de et nyttig stikkord: Community, som jeg oversetter med fellesskap. (more…)
Inspirert av Kristine Toftes skriveøvelsestemmer jeg meg for å gjøre det samme. Men med et anna utgangspunkt. I dag har jeg faktisk sittet på kafe og skrevet dikt. Altfor lenge siden sist. I likhet med Kristine har jeg også et manus, eller; jeg hadde det før jeg fant ut at jeg dreiv og skreiv på feil bok. Den får komme seinere. Den om døden, alle de som døde på veien. Jeg kan ikke skrive den ennå. Kanskje når jeg er sikker på at jeg overlever. kanskje.
Den boka jeg skal skrive nå, diktsamling nummer tre, handler om mannlighet, om hva som skal til før man kan kalle seg mann, om å være mann blant menn, om å finne et sted å slå seg til ro, ja, den skal handle om det selv om jeg begynner å innse at jeg aldri kommer til å falle til ro. Er det forskjell på å slå seg til ro og å falle til ro? Uansett. Diktsamling nummer tre skal bli en plattform, en “basecamp” på vei oppover. Jeg skal ta mannligheten og gjøre den til min. Sånn at jeg kan skrive videre.
For eksempel på den ungdomsboka som jeg har hatt i hodet, og delvis på papiret, de månedene jeg lå nede for telling. Den som handler om å bli kjent med familien sin, kunne se dem som mennesker, ikke bare som den rollen de har i ens eget liv. Den er mitt “lære å skrive prosa”-prosjekt, men også personlig utrolig viktig. Og hvis jeg sier noe mer konkret om hva den skal handle om, vil en del mennesker si at jeg ikke kan skrive en slik bok, fordi jeg ikke er flink nok til å sette meg inn i andres følelser. Og kanskje har de rett, men da er det på tide å forandre seg isåfall.
Og det verste av alt: Jeg har satt meg som mål at en av disse bøkene skal komme ut i 2011. Det virker ganske umulig, men jeg vet jo at jeg kan hvis jeg virkelig vil, nå når jeg har kommet meg opp av grøfta og så lenge jeg styrer unna alle de grøftene som bare ligger og venter på at jeg skal falle nedi dem. Jeg liker å ha høye ambisjoner og lite selvhøytidlighet, jeg liker risiko, men bare på papiret. Eller skjermen, da. Og jeg trives best med korte deadlines.
En dag stod jeg opp og satte meg ned og skreiv ei nisiders erotisk novelle på engelsk. Bare helt plutselig. Og sånn kommer diktene også; plutselig med litt dyttehjelp. Men en ungdomsroman? Hjelpe meg! Og ikke har jeg noen redaktør som kan fortelle meg hva som trengs i en sånn heller, for Tiden gir ikke ut barne- eller ungdomsbøker. Erotiske noveller kan jeg skrive, med klassisk oppbygning og tabuord og alt som skal til, så da bør jeg kunne skrive en ungdomsroman, selv om det ikke skal være noe særlig sex i den. Men diktsamlinga kommer sikkert først.
Nå er det så kaldt her og nettleseren henger seg opp; den henger ca en setning etter fingrene på tastaturet, det er helt sykt. Så nå er jeg lei.
.
.
.
.
.
en transkjønna reise i tro
